Havets og kystens forfatter, Leo Oterhals, har tatt kvinnenes hundreårsmarkering for stemmeretten på forskudd, og starter hyllesten til «Havlandets kvinner» allerede nå. Boka er en oppfølger av "Havets døtre" fra 2004, om sterke kvinner i mannsdominerte kystmiljøer.

Store personligheter i rorbu, på småbruk, i fiskebåt, ja også i los-og redningstjeneste, blir skildret i kjent Leo-stil. Sterke kvinner som på tross av hard kamp for tilværelsene, som ble både hånet og trakassert, men nekter og la seg kue. De møttes i foreninger til oppbyggelse og fellesskap, holdt basarer og samlet inn penger for å hjelpe kvinner på andre siden av kloden, som hadde det enda verre.

Mari Gjermundsdatter satset på sauehold og tangbrenning, og bygde seg et innkryp på en holme på Hustadvika for å fø seg og fire barn da mann og forsørger stakk av.

Ane Hansdatter drev det avsidesliggende småbruket videre alene etter at foreldra døde og helsa skrantet. Krumbøyd og giktbrudden, men likevel vandret eneboeren tilfreds mellom hus, fjøs og båtstø og delte sin rike livsvisdom med Leo Oterhals.

Boka følger også de som vendte armoda på havskjæra ryggen og fikk spennende livsløp i Afrika, Amerika, ja til og med i tsarens palass i Russland.

Enkelte maktet ikke all «motvinden» og alle ydmykelsene, og lot havet lukke seg over dem. Også de har fått en verdig bauta i denne boka som er Leos 26.

Hovedpersonene er fra forskjellige plasser, men kårene de levde under var nok felles for kvinnene langs hele kysten.