På gymnaset fikk Hans Anton Grønskag en fantastisk norsklærer. Timene ble tilbrakt ute ved Ringvebukta med rullesteiner – like viktige som papir. Poenget var å kjenne på ting, og omsette følelsen, det taktile, til ord. Det har han i grunn alltid gjort.
- Prosessen med lyrikkboka startet som 14-åring. Jeg har alltid skrevet, men å skrive dikt og utgi bok, det er det mest vannvittige man kan gjøre. Det er jo bare tull, flirer han.
Han ser med gru på hvordan lyrikken oppstod i antikkens Hellas. En OL-gren i bunden form, der rimsmedene deklamerte iført nærmest matematiske tvangstrøyer.
- Det er virkelig på grensa for hva språket tåler. For meg skal man helst oppdage noe andre ikke har sett før, og samtidig gi en følelse av gjenkjennelse. Men man skriver ikke lyrikk for å tjene penger på det. Lyrikken i seg selv står i andre vindar, sier Grønskag.
Den farlige medvind
Tittelen på boka er hans eget uttrykk. Et uttrykk som sier noe om tiden vi lever i, og den moderne verdens inngripen i det ekte.
- Vi lever i en tid preget av kjøpekraft og lettkjøpte idéer. Vi står i medvind, bortskjemte. Jeg mener at vi ikke må sovne hen, og tro at det skal være sånn. Hvis man ikke lærer seg å stå i motvind, kan den komme plutselig på. Og da kan det bli vanskelig, advarer han.
Men vinden i seg selv, betyr noe helt spesielt for han. I boka er vinden en metafor for noe som tar med seg alt. Den er bildet på noe livgivende.
- Ta fuglene om våren, de kommer med vinden. Fiskene føres av vinden. Vinden er været, og samtalen. En av de viktigste bildene Frøya har gitt meg, sier han.
Hyller frøyværingen
I et av diktene hans er setningen «Øybuaren i meg dreg aldri dyna over skallen, han ligg på rygg med augo opne, ytst på kloden». Grønskag er hengiven når det kommer til hjemplassen.
- Frøya betyr alt for meg. Frøyværingene er et folkeferd som har vokst opp på en bergklakk og skulle livnære seg av havet. Alle sjelene jeg har møtt, de er perler som har skuret mot berget. De representerer det ekte. De er hjertet mitt, sier han med dyp inderlighet.
Han mener de er annerledes enn andre ved at de har klokketro på sin egen uovervinnelighet. Man kjenner dem igjen på overmotet, overbeviste om at de står midt i verden. Grønskag legger ikke skjul på at boken er en hyllest til frøyværingen.
- Frøya har en god type frekkhet, en som ikke lyver. Frøyværingen har fra naturens side måttet være møysom med penger. Men etter at han har vært det, kjøper frøyværingen karameller til kjæresten for resten, ler han.
Streng selvkritiker
Hans Anton er arvelig belastet. Faren var lærer, og hans første læremester. Selv fulgte han i sin fars fotspor og ble selv lærer.
- Skolen har betydd mye for meg. Det er en viktig arbeidsplass, kanskje en av de viktigste som er, sier han.
Hans ni år lange utdannelse vitner om en nærmest uslukkelig tørst etter kunnskap. Han har blant annet norsk hovedfag, og litteraturvitenskap i ryggen. Gjennom flere år har han også skrevet skuespill og viser. Likevel nekter han å kalle seg forfatter.
- Jeg er skribent, korrigerer han.
Skribenten ønsker å fortsette som formingslærer på Frøya videregående ihvertfall i halvannet år til. Men etter det er han ferdig med yrkeslivet.
- Da blir jeg min egen arbeidsgiver. Og jeg gruer meg, for han er så streng, sier Hans Anton, og smiler lurt.
Snill likvidering
Grønskag spekulerer på å utgi en bok til, en roman denne gangen. Han må bare ta avgjørelsen på om han vil eller ikke. Når man spør Hans Anton om noe, får man noen humoristiske, noen finurlige, men alltid sylskarpe og veloverveide svar. Vi spurte til slutt hvem det er han skriver for.
- I diktene har jeg gått i dialog med meg selv. Den kritiske tilhøreren og målgruppen har vært meg. Å skrive er en sortering av tanker og følelser, og en anledning til å få utløp for noe, sier han.
Han følger opp med flere eksempler for utløp. Der enkelte knuser ting, mens andre tatoverer seg. Noen kan til og med drepe.
- Dikt er bare en snill måte å drepe på, smiler Hans Anton Grønskag.
(Dette intervjuet ble første gang publisert i lokalavisa Hitra-Frøya i juni 2011.)