- Eg e'kje vant med sånne rom, åpnet Eidsvåg, men det tok ikke lang tid før rommet var i hans hule hånd, trygt sammen med folket. For med rolig prestestemme fortalte Bjørn historier fra et langt liv som muskier, prest og sist men ikke minst medmenneske.
- Man skal være ydmyk, men underkastelse er skummelt, sa Bjørn, og la stor vekt på kirkas både positive og negative sider.
Opptatt av døden
Hit etter hit fikk publikum ta del i Eidsvågs små og store betraktninger av livet, hvor også døden spilte en sentral rolle i mange av hans nye tekster. I låta gud med liten g tar Eidsvåg et verbal oppgjør med sin herre og lover “Gammel-erik” kraftig motstand, før presten skal til himmels.
- Jeg synes vi alle skulle hatt et slags farvelparty; en fest en ukes tid før vi dør, som en slags siste fest I livet. Her kan vi få høre begravelsens taler, og kan drikke oss så fulle vi vil. Vi skal jo dø om en uke uansett, spøkte Eidsvåg, men under linjene lå blodig alvor.
Minner fra mormors hus
Små glimt fra en oppvekst med besteforeldre på hvert sitt trosbekjente ytterpunkt, satte kirkerommet ut I rungende latter gang etter gang. For med en bestemor som “luktet tusj”, og en farfar som formanet, kom mangt et minne til kjenne.
- Og mens jeg satt der og plystret, kom farfar plutselig dundrene inn på kjøkkenet. Han så meg dypt inn i øynene og ropte “Ikkje plystre, djevelen dansar på tungo di.
LES LOKALAVISAS INTERVJU MED EIDSVÅG HER
Men Bjørn plystret heldigvis videre, og melodier ble det, til hele kirkas jubel og glede, for Eidsvåg forlot Sletta kirke til trampeklapp. En fabelaktig åpning på årets Frøyafestival og en kirkekonsert med stor K. Magisk.
