Selv under en såpass publikumsvinner som Åge Aleksandersen trenger man ikke gå langt bak i folkemassen for å finne folk som står og jabber med hverandre. Det meste av musikken på Frøyafestivalen er festmusikk i den forstand at hver enkelt artist er bidragsyter til en større fest der folk er samlet for å prate, drikke og digge.

Ikke det at Kaizers Orchestra ikke er festmusikk, men svært mange av de som dannet trengselen foran scenen under Kaizers Orchestra, var kommet nettopp for å oppleve den totalpakken ett av landets desidert beste liveband skulle levere.  Aldri har det vel vært sånt trøkk foran scenen under en konsert noengang under Frøyafestivalen. Og hadde det ikke vært for at de kommer til Trondheim om bare 14 dager, så hadde nok mengden foran scenen vært enda større.

Selv om bandet startet med flere sanger fra den tredje og siste plata i Violeta Violeta-triologien, ei plate som ikke har hatt like mye radiospilling som mye av det eldre stoffet, så hadde Janove Ottersen og bandet taket på sitt publikum fra første stund. For selv om bandet er på avskjedsturne, så ble det ingen typisk best of-konsert. Bandet droppet f.eks konsertslagere som Resistansen og Die Polizei til fordel for nyere låter. Men selvsagt fikk publikum Kontroll på kontinentet og Ompa til du dør, låter som uansett blir høydepunkter på en kaizerskonsert. Også en del av låtene fra den første Violeta Violeta-plata må beskrives som høydepunktet, som for eksempel Hjerteknuser.

Kaizers har alltid spilt på de teatralske effektene, og det visuelle var selvsagt viktig også under lørdagens konsert. Men bandet virker mer løssluppent og flørtende i en klassisk rockenroll-forstand, enn da undertegnende så dem sist for tre-fire år siden. Kaizers var umiskjennelig kaizersk, og leverte varene til sine blodfans. Men jeg vil annta at selv de som som stod bakenfor trengselen også fikk en opplevelse av hvorfor dette er ett av landets mest unike liveband.