En vakker høstdag i starten av november i 2013 spaserte min mor inn på Frøya sykehjem, for å bli der. Etter ett år i trygdeboligen var demensen kommet enda lenger, og når bemanningen i trygdeboligen skulle bort, var valget uunngåelig. Men lett var det ikke, slik det aldri er når en epoke er over, og en ny begynner, mot livets siste dager.

Så kom hun til englene på Miljø 2. Hvitkledde, og med større eller mindre (usynlige) vinger. Men omsorgen var godt synlig, i form av vennlige ord, et klapp på armen eller kinnet. Det var alltid noen som så mennesket bak demens-sykdommen, og gjorde sitt beste for at alle skulle ha det bra. Mamma fikk det godt, og ikke minst trygt. Som bekymret pårørende kunne jeg senke skuldrene, og vite at mamma var i trygge hender.

FLERE MENINGER HER

Også da den fysiske helsa ble dårligere ble hun ivaretatt, og da hun knapt skjønte å spise selv, passet de alltid på at hun fikk det hun trengte. Mamma hadde det godt, og jeg hadde det godt. Jeg har alltid blitt møtt med et smil, en kaffekopp, og noen trøstens ord om det har vært nødvendig, de årene mamma har vært der. Det har vært mange trivelige samtaler med både ansatte og andre beboere, og jeg har stort sett gledet meg til hvert besøk.

Så kom telefonen jeg fryktet. Noen trengte plassen mer enn min mor, mamma var blitt mer pleietrengende, og måtte på ny avdeling. Tomannsrom, sikkert med ei trivelig romvenninne, men liten plass til personlige eiendeler. Nye omgivelser, nye mennesker å forholde seg til, ikke det beste for et dement menneske. Det jobber sikkert engler der også, trolig har jeg allerede møtt noen.

Jeg håper og tror at mamma får det godt der også. Men tankene og takken går til de omsorgsfulle og dyktige ansatte på Miljø 2. Dere blir ikke glemt.

Bjørg