Da sittende kommunestyre ble konstituert, sa ordfører Berit Flåmo: ”Nå er det viktig at vi samarbeider om utfordringene, lytter til hverandres argumenter og sammen finner de beste løsningene”. (Dette er ikke et ordrett sitat, men innholdet er korrekt gjengitt).

I forkant hadde AP sikret seg SV som frivillig, jeg vil kalle det, ”gissel”. En helt unødvendig gisseltagning, da SV ikke var i vippeposisjon. AP trengte tydeligvis et ”sosialistisk” alibi.

Hva har skjedd så langt i denne perioden? Jeg vil gi noen eksempler som beskriver status.

Brannstasjonen.

Først litt om diskusjonen rundt plassering.

For opposisjonen var Hamos-tomta et logisk valg. Dette synet ble støttet av faginstansen ved daværende brannsjef Kvingedal. De faglige argumentene var mange, men la meg nevne noen. Avstand til såkalt kritiske objekter som tunell, bedrifter og institusjon for eldre. I tillegg ble det nevnt mulighet for lagring og rask ”utskiping” av materiell i forbindelse med forurensningsberedskap.

Det var åpenbart for mange, at posisjonen AP og SV allerede på dette tidspunktet hadde en annen agenda.

Det viste seg å stemme. På tvers av faglige råd valgte de å inngå en avtale med Gåsø om langtidsleie av bygning på Siholmen.

Så ble det med dette som bakteppe innledet forhandlinger med Hamos, som eier av tomt og bygninger på Rabben. På andre siden av forhandlingsbordet satt KN- Entreprenør. Frøya kommune kastet raskt kortene og avsluttet forhandlingen med Hamos. Det interessante her er hvor stor avstand det var mellom kommunens bud og KN sitt bud. Summen er vel for så vidt kjent. Sannheten er vel at kommunen kastet kortene, fordi kommunen hadde en annen agenda, nemlig Siholmen. Frøya kommune velger altså å inngå en ”livslang” kontrakt med en privat aktør, og velger å se bort fra faglige anbefalinger. Varaordfører Pål Terje Bekken forklarer dette med økonomi. Dette er med respekt å melde ikke korrekt. I stedet for selv å eie en brannstasjon, velger AP og SV å bruke kommunale midler på en leieavtale med en privat aktør. Og jeg gjentar, på tvers av alle faglige råd.

Det store spørsmålet er hva grunnen er! Jeg tror at dette vil komme til overflaten, før eller siden.

Hva er så resultatet av AP og SV sin bruk av makt i denne saken? Hærverk og overgrep mot Siholmen og oss som bor på Sistranda!

Varaordføreren argumenterer med av vi kommer til å venne oss til det! Ja, det vil vi sikkert, vi som er bosatt på Sistranda. Har vi noe valg? Toneavgivende politikere i posisjonen har en ting til felles. Ingen av dem bor på Sistranda! Sistranda er deres lekegrind, og i den lekegrinden gjør de hva de vil.

Helsehus og morgendagens omsorg

Morgendagens omsorg har stått på agendaen i flere år nå. Mye godt planleggingsarbeid er gjort. I lang tid har planen vært at areal i Beinskaret skal benyttes til denne storstilte satsingen. Så, som ånd fra ei flaske, dukker en hastesak opp i formannskap og kommunestyret. Nei, kommunehuset skal rives og bli tomta der nytt helsehus skal bygges! Kommunehusets funksjoner skal leie areal av Gåsø! Det store spørsmålet blir: hva har skjedd?

Under behandling av saken i formannskapet kom det fram at det var kommet et brev fra ansatte i helse og omsorg, som sterkt argumenterte for at Beinskaret måtte velges som lokalitet for nytt helsehus. Denne henvendelsen valgte rådmann og ordfører å se bort fra. I kommunestyret hadde rådmannen ordet og ”formaliserte vekk” henvendelsen fra ansatte i Frøya kommune. Med andre ord, henvendelsen var ikkeeksisterende og dermed ikke noe man trengte å ta stilling til. Ansattes innflytelse er med andre ord ikke viktig. Dette har skjedd før, og er betegnende for administrasjonens syn på demokratiske rettigheter for ansatte i kommunen. Det som skuffer meg mest er at SV så ned i gulvet og gikk for samme syn i saken som AP.

Før eller siden vil agenda og motiver komme for en dag. Det skal legges til at både Eldrerådet og FUR argumenterer for Beinskaret.

Havbyen

Tidligere het det Kystbyen. Et navn som på sett og vis knyttet oss sammen med resten av kyst- Norge. Nå heter det Havbyen. Dette er noe annet enn referanse til en puslete kyst!

Retorikken gjenspeiler et storhetsvanvidd som er gjennomgående for tankegangen. For en del år tilbake skulle vi bli best i verden og et fyrtårn alle andre kunne navigere etter. Hva i all verden er dette for tankegang? Jo, ordet BY er viktigst. I dette ordet ligger preferansene. By er bedre enn bygd. Ja, det er deilig å komme til en by. I likhet med de aller fleste har jeg vært i mange storbyer. Det som slår meg er en ting. Alle storbyer har tatt vare på sin kulturarv. Til og med Warszawa, som ble lagt i grus under 2. Verdenskrig, tok vare på kulturarven ved å bygge alt opp igjen slik det en gang var. Hva gjør Havbyen Sistranda? Jo, vi raserer store deler av bygda og det vi har av kulturminner. Vi raserer vår egenart og identitet. Noen vil rasere siste friareal ”innfødte” har, nemlig strandlinja. Inspirert av turer til Lanzarote og andre destinasjoner i Syden ser man for seg en strandpromenade langs fjæra. Jeg skal innrømme at jeg selv har kost meg på strandpromenader på Malta og andre steder. Men tanken på å kopiere dette til Sistranda har ikke falt meg inn. At noen allikevel tenker slik, sier mye. Med brask og bram ble rådmannen bedt om å finne penger til påbegynnelse av Sistien under budsjettbehandling før Jul. Dette uten at strandpromenaden er tatt inn i reguleringsplan, og uten at grunneiere og beboere er hørt. Dette kaller jeg maktarroganse!

Når kommunen får en bot for ødeleggelse av kulturminner i forbindelse med Steinalderstien, er svaret fra kommunen: vi skal fullføre stien! Boten på 75000,- blir betraktet som Avlat, ikke som en markering og straff for hærverk, ignoranse og maktmisbruk.

Rusa på makt

Så lenge det settes likhetstegn mellom makt og flertall, har dialog, argumenter, faglige råd og mulige alternativer dårlige kår. Kanskje det er på tide å ta ordførerens fagre ord på alvor?

Er det virkelig slik at ethvert argument fra opposisjonen oppleves som verdiløse i alle hoder som representerer posisjonen? Jeg velger å ikke tro det.

Forklaringen ligger nok heller i enkeltpolitikeres ønske om dominans og makt.

Ola Grønskag