Å få et barn med «spesielle behov» snur livet ditt på hodet og sender deg ut i en livslang kamp. Selv opplevde min familie dette for snart 25 år siden. Om noen mener livet forandrer seg ved å få barn, kan de gange dette med 10 når barnet ditt ikke «er som alle andre».

Hun vil bli sengeliggende hele livet og kommer til å slite med både syn, hørsel og språk sa overlegen og presenterte oss for et syndrom vi aldri hadde hørt om. Etter sjokket kom tårer og fortvilelse, men så måtte vi brette opp armene og starte på vår nye livsoppgave.

Ukentlige turer til sykehus, fysioterapi, utredninger og undersøkelser tar på en familie som også har andre å ta seg av. Fem år tok det oss å lære frøkna å gå og spådommene om manglende hørsel og syn viste seg å være feil, heldigvis.

Å få en funksjonshemmet unge i familien byr på evige kamper både mot helsevesen, trygdevesen og andre. Det er vanskelig for noen å skjønne hvor tøft det er om man ikke har opplevd det selv. I tillegg til mange kamper med opp og nedturer er det en livslang tristhet og sorg som er den største utfordringen. Men å gi opp er ikke et alternativ. I dag har vår datter fått egen bolig og kanskje en livskvalitet mange kan misunne henne selv med sine begrensninger.

Livskvalitet er så mangt. For oss var det viktig å lære vår datter å gå og gi henne et enkelt tegnspråk sånn at hun kan uttrykke de viktigste behovene sine. Å gjøre henne trygg i sosiale sammenhenger har også vært viktig sånn at hun som andre kan ha et rikt og aktivt liv utenfor hjemmet sitt.

Barnehage og skole har vært utrolig viktige støttespillere i denne oppgaven. Fysisk trening, språktrening og sosial trening for å komme dit vi er i dag har ikke vært mulig uten tilrettelagte tilbud. Foreldre skal først og fremst få være foreldre. Har du barn med behov utover det «normale» barn har er livet en evig kamp. Da må foreldrene være både behandler, sykepleier, trener, psykolog, nattevakt og nærmeste venn i tillegg til å være far og mor. Å være forelder til barn med «spesielle behov» er en 24 timers jobb og ikke bare til barnet konfirmeres, dette varer livet ut.

I rådmannens budsjettforslag var det lagt inn en økning på 9,6 stillinger i Frøya kommune. Disse fikk også tilslutning av AP og SV, da med unntak av stilling til oppfølging av barn med spesielle behov i skolen. Denne valgte Kristin Reppe Storø på vegne av AP og SV å fjerne.

Senterpartiet skjønner at AP og SV nå ser behovet for sparing. At de velger å sette inn sitt sparetiltak ovenfor en av de svakeste gruppene i vårt samfunn forundrer oss. Arbeiderpartiet har programfestet at de «kjemper for at hvert eneste menneske skal kunne realisere sine evner og leve et godt liv». «Alle skal få den samme sjansen i livet» sier de i sitt program. La oss håpe de snur og skjermer disse barna som trenger all den støtte de kan få.

En samlet undervisningsetat, innleid ekspertise, kommunalråd for oppvekst samt rådmannen har sett behovet for å øke ressursene i skolen på dette området. La oss derfor håpe at Kristin Storø Reppe og resten av «makten» også ser dette behovet. Sparingstiltak som rammer de svakeste barna er ikke sosialistene verdig og Senterpartiet håper at dette kun var en glipp. Det er viktigere for disse barna og foreldrene deres å få hjelp i hverdagen enn å få gratis tilgang til fotballhall, klatrehall og styrketreningsrom på Golan som flertallet også har lagt inn penger til.

Frøya Senterparti kommer til å fremme forslag om å ta denne stillingen inn i budsjettet igjen. Dette forslaget fremmet vi også i hovedutvalget og fikk da flertall sammen med en representant for arbeiderpartiet. La oss håpe flere i den gruppa kommer til fornuft og gir en håndsrekning til de som trenger det mest.

Knut Arne Strømøy