Hvordan kan elevene våre tro at yrkesfag-elever er like viktige som fremtidige ingeniører når de gjennom hele barne- og ungdomsskolen, har erfart at norskkarakteren deres er mye viktigere enn hva de får til med hendene og verktøy?

«Hva forventer du av oss egentlig? Vi går jo bare på TIP…» Eleven som stilte dette spørsmålet var en av tretti elever. Mange av dem var fremmedspråklige, enkelte hadde utfordrende adferd, de fleste var elever som i mange år har slitt med teoritunge fag, som var skoleleie før de startet på videregående og som heller ikke skjønner vitsen med å være flink til noe praktisk - selv om de altså hadde søkt seg til yrkesfag.

Teknisk-industriell produksjon, tidligere maskin og mekanikk, er et utdanningsprogram med flere titalls yrkesmuligheter. Det er mange interessante yrker innenfor industri og mange av yrkene er i tillegg svært godt betalt. TIP er en linje det burde være attraktivt å komme inn på. Sånn er det ikke.

Det er bred enighet om at for mange elever som starter i videregående skole ikke fullfører utdanningen sin. Frafallet er størst på yrkesfag. Samtidig advares det kraftig om mangel på fagarbeidere i framtida. Politikere og næringsfolk spør hva som er galt med videregående opplæring. Svaret er at det ikke er opplæringen det er noe galt med. Det er rammene rundt. Store klasser, elever som må stå i kø for å få hjelp, mye venting og umulige forutsetninger for å skape gode relasjoner mellom lærer og elev er en ting. Den største og viktigste forandringen må likevel komme i grunnskolen.

NRK sendte i høst dokumentaren «Fra Barn til Borgere».  Der fikk vi følge elever i 1 klasse ved en skole i Oslo. Overgangen fra barnehage viste seg å være brutal. «Hysj, nå må alle være stille!», «Hender og føtter i ro!», «Her i skolen skal vi ikke lengre være så barnslige som i barnehagen!». I programmet ser vi hvordan ivrige, lærevillige og nysgjerrige barn må lære seg hvordan de skal oppføre seg i skolen. De har blitt store nå. Så store at 20 små godt kan klare seg med en voksen. De må sitte rolig, ikke snakke, men vente på tur. Ikke minst må de øve seg på å testes. I norsk, engelsk og matte.

Når barn begynner på skolen skal de få komme til en arena der de skal få oppdage hva de er flinke til. Den norske fellesskolen skal være for alle. Slik skolen har utviklet seg har det i stedet blitt en arena der bare de med de beste hodene oppdager hva de kan. De som er flinke med hendene oppdager det i verste fall ikke. Om de mot formodning oppdager det blir de likevel ikke anerkjent på samme måte som de gode tenkerne.

Vi må få opp yrkesfagenes status, sier politikerne. Dersom de som jobber med skolepolitikk virkelig vil heve yrkesfagene må de heve statusen til praktisk-estetiske fag. Musikk, kroppsøving og kunst og håndverk må behandles og snakkes om på samme måte som teoretisk tyngre fag. Da må vi gi videreutdanning til kunst- og håndverkslæreren, instrumenter til musikklæreren, og anerkjennelse til kroppsøvingseleven. Vi må vise barna våre at vi synes det er viktig at barn er flinke i norsk, engelsk og matte, og kroppsøving, musikk og kunst og Håndverk. Vi må la ungene som er flinkest med hendene få vite hvor verdifullt akkurat det er. Når vi i tillegg vet at barn faktisk blir flinkere i alle fag av å løse praktiske og kreative oppgaver burde det være en smal sak.

Skolen har gjennom flere år vært preget av et ensidig fokus på det som blir regnet som de viktige fagene. Kartlegging? Norsk, engelsk og matte. PISA? Norsk og realfag. Kompetansekrav til lærere? Norsk, engelsk og matte. Lista kunne jeg gjort mye lengre og signalet er tydelig. Norsk, engelsk og matte er viktige fag. Andre fag? Mindre viktige. De praktisk-estetiske fag havner nederst på prioritetslista. Med lite penger i kassa er det disse «uviktige» fagene som får de største kuttene. Resultatet på nasjonale prøver får tross alt oppmerksomhet i media, vi må satse ekstra der. Vi sitter igjen med lærere som ikke får videreutdanning hvis de ikke har norsk, engelsk eller matte, skolekjøkken med få basisvarer på handlelista, og håndverksrom uten materialer. Elevene får verken opplæringen eller anerkjennelsen de har krav på og fortjener i disse fagene.

Næringslivet etterspør kreativitet og innovasjon, men politikerne synes å være mer opptatt av at elevene skal svare riktig på standardiserte tester i norsk, engelsk og matematikk. Dette fenomenet er med på å undergrave de praktisk- estetiske fagene og skolens brede samfunnsmandat. Politikerne må vise med handling, og ikke bare med ord, at de virkelig mener at TIP har like høy status som studieforberedende fag.

Wenche Nygård

Hovedtillitsvalgt, Utdanningsforbundet Sør-Trøndelag