Riv bygda - bygg byen! En by uten sjel!

Talerstol

Kommunen bør møte folket på Sistranda!


Tettstedsutvikling er selvsagt ikke lett, det vil de fleste kommuner skrive under på. Man skal veie interesser for mange grupper opp mot hverandre, og av og til kommer man feil ut allerede i starten, ofte på grunn av dårlige rådgivere; og man står en dag med frau til halsen. Det gjør Frøya kommune nå!


Valg av sted:

Sistranda ble i sin tid valgt som kommunesenter, blant annet fordi bygda var et trafikknutepunkt.

Bygda var vel en dorsk jordbruksbygd, i god hevd, og mange fine kvaliteter, både når det gjaldt bebyggelse og natur, ikke minst en vakker strand.

Dette valget av sted har alle måttet akseptere, men her slutter også enigheten; for det som ble oppfølgeren er en reise i tragedie.

Jeg skal ikke dvele lenge ved det som er gjort; men valget av Midtsian-området som sentrum har skapt så mange følgeproblemer at man står overfor følgende scenario: Bygda må rives, dersom byen skal oppstå!

Det var det ikke mange bygdefolk som hadde sett for seg, men jeg nekter å tro at ikke kommunens tekniske ledelse så den muligheten. Det er tragedien; og der ligger mye av tillitskrisen i dag.

Nå står nye boligområder for fall!


 

Framtida:

De som har pekt på slike farer, og også holdt fram andre alternativ har fått følgende merkelapper: bakstreversk, ønsker ikke utvikling, negativ, ser bare bakover.

Alle vet at det er feil, men det er kanskje bekvemt at slike forestillinger fester seg? Er det noen som er opptatt av framtida og hvordan den skal bli, er det kanskje nettopp disse. Men da inkluderer også framtida at vi ønsker gode møteplasser for befolkninga; at fortid, nåtid og framtid knyttes sammen som en trygghet, og en trivselsfaktor. Det innebærer at man stresser mindre med begreper som urbanitet, fortetting, energikrevende rulletrapper, rundkjøringer, parkeringsplasser ved butikkdørene og høyhus.

Det krever at man tenker gjennom hva som gjør byen god å være i, og jeg tror de fleste trives best i byer som har ei sjel; og alle vet at denne sjela skyldes at den gamle byen lever videre i alt det nye.

Dette får vi ikke til med den saneringspraksisen som kommunen har lagt seg på for å tilfredsstille en eneste av de mange gruppene man skal tjene. Partier som tufter sin historie på folkets ve og vel, glir inn i en nyliberalistisk praksis, og låser seg i kommersialisme og trendkultur.

Hva gjør VI?:

«VI» er ikke en selvfølge lenger, i alle fall i den senere tid. Kommunen er opptatt av omdømme og tillit, men jeg tror faktisk at de bør være litt bekymret. Avgjørelser tas over hodet på folk, og det er spesielt innen dette feltet man opplever det. På mange andre områder gjør kommunen en utmerket jobb!

VI – folket som mener å ha en framtid i denne bygda, ønsker å bli hørt! Det som er gjort er gjort, men hvordan skal vi unngå det verste scenario, det at hele bygda blir offer for gravemaskiner. Kan man komme seg ut av det med tilliten og æren i behold?


For det første må man søke kunnskap andre steder enn man gjør i dag. Man kan ikke søke til de som har gitt dårlige råd i fortid, og forvente at de har fått mer vett. Man trenger mye kunnskap, ny kunnskap; også kunnskap fra andre enn teknisk personale og økonomer. Dette handler om å bygge på humanistiske og sosiale verdier, og mange er opptatt av at den «nye byen» ikke skal bli en penge-by, men en by som formidler virkelige verdier! Byggeskikk er et sterkt språk, et språk som mange generasjoner skal leve med!


Les flere sterke meninger på lokalavisas hitra-frøya.no/meninger


Riksantikvaren skrev en kronikk i 2016, under tittelen «Riv den gamle skiten!», som går inn i dagens tettstedsproblematikk, og som nesten kunne være spesialbestilt for vårt formål. Jeg siterer deler av denne. http://www.riksantikvaren.no/Aktuelt/Nyheter/Riv-den-gamle-skiten

«Vekst og bevaring trenger ikke å være noen motsetning. Vi må være åpne og løsningsorienterte når nytt skal tilpasses gammelt. Det er ikke minst god klima- og miljøpolitikk.

Ikke enten-eller 
Fremtidens kulturminnevern må i stor grad handle om «både-og», og bare sjeldent om et kategorisk «enten-eller». Noen ganger skal man konservere, men vel så ofte transformere. Noen ganger må gammelt vike for nytt, men da må det nye tilpasses til den øvrige bebyggelsen og være et godt tilskudd til miljøet i byen eller tettstedet.»

Den boligmassen som man nå går løs på i sentrum, er selvsagt småhus i forhold til giganter som helsehus, stjernesenter og de andre. Dette med størrelse er en viktig faktor her, fordi med den praksisen man har nå, kommer ikke bygda til å passe inn i byen til slutt! En snurrig tanke, men like fullt riktig.

Kan man tenke seg at man satser på en virkelig fortetting (i ordets rette forstand), uten at den første tanke er rivning av gamle hus? Fins det ikke planleggere som makter en slik utfordring lokalt, er jeg sikker på at de finnes andre steder. Jeg er også overbevist om at det finnes arkitektkontor som kan bygge ut «byområder» som både tilfredsstiller krav til volum, og til en slik tilpasning! Framfor alt må vi begynne å bruke begrepet «BÅDE OG», mer enn «ENTEN ELLER!», eller altså «TRANSFORMERING!»

Sørg for å ha folk i byggekomiteene som har andre tanker i hodet enn de som har tekniske detaljer som særinteresse! Slik kunne man f. eks. ha unngått at Guri Kunna videregående skole i dag framstår som et fremmedelement i bygda, gjennom de valg man har gjort når det gjelder fasadekledning.

«Hva tar vi vare på?
Bevaring av eldre bebyggelse kan skape gode bygningsmiljøer som gir grunnlag for trivsel, reiseliv og verdiskaping. Opplevelsen av en helhetlig sammenheng og kulturminner fra ulike tidsperioder er viktig. Dette gjelder både de mange godt bevarte trehusbyene, kystens fiskevær og viktige murgårdsmiljøer fra 1800-tallet og det beste av jugendstilen, mellomkrigstidens funkisstil og etterkrigstidens gjenoppbygningsarkitektur og modernisme.»

Det meste av den eldste bebyggelsen på Sistranda er alt revet, uten videre refleksjon. Det som gjenstår tilhører, stort sett, etterkrigstiden. Det er likevel en stor forskjell på det, og på den «Brave New World», som noen kanskje ser for seg.

Dette er råd fra Riksantikvaren til kommuner som vår. Det er vi som må reflektere over verneverdighet, ikke vente på en fredning. Miljøer blir svært sjelden fredet, selv om det kommer til å bli det viktigste framover.

Sterke innhogg i kulturlandskapet.

«Et tema som opptar meg sterkt er hvor vi velger å bygge nye veianlegg. Mange nye veianlegg blir lagt tvers gjennom våre vakreste kulturlandskap. Noen ganger oppleves nye hovedveier nærmest som en barriere i landskapet, som sperrer den naturlige tilgangen til for eksempel sjø eller innsjø.»

Hovedveien på Sistranda ble bygd i ei tid da bygda var en jordbruksbygd. Ingen hus ble revet som følge av den. Da gangveien ble bygd på 90-tallet ble hus revet og mange kulturminner berørt. Nå vil kommunen ha en strandsti med «Universell utforming» langs stranda på Sistranda.

En sti for å knytte sammen de to næringsområdene hadde man forstått, men den muligheten er klipt av, da kommunen har vedtatt at det skal bygges en slipp som vil sperre den veien.

En «Sisti» må aldri bygges. Legg dette på is. Spør dere selv: Hvem trenger den? Folk ønsker å gå, og leke i fjæra! Her hekker og/eller bruker vipa, spoven, tjelden, måsene, terna, gåsa og mange andre fugler strandsonen, og har gjort det i flere tusen år. Her er vegetasjonen svært sårbar. Vil dere dette? Hvorfor? Kan der i det minste begrunne planene med annet enn at det er kult? Godt råd fra folk: La det ligge, uansett hva andre måtte mene! Alt kan ikke kjøpes!


Så tilbake til spørsmålet: Hva gjør vi nå?

Vi ønsker at kommunen ber inn beboerne på Sistranda til et møte, der bygdas framtid blir drøftet. Vi ønsker videre en detaljplan for utbygginga som man kan stole på. Beinskaret-utbygginga er dagsaktuell og viser med all tydelighet at det er nødvendig!

Folk er villige til å være konstruktiv i denne saken, særlig på grunn av at de har noe, som ikke alle har: Hjerte for bygda!

Hans Anton Grønskag