Om arkitektur, byggeskikke og tettstedsutvikling i bygdene
Kampen om det offentlige rom på bygda
For alle som har stått midt i kampen for byggeskikk på bygda, eller i alle de mindre bygdebyene som vokser frem, er det ikke vanskelig å slutte seg til refleksjonene til gjesteskribent Daniel Johansen i Adresseavisen 09.06.17! Kommentaren har tittelen «Bygda taper når bygdefolket gir blaffen», og de som ikke gir blaffen kan underskrive på at det ikke er lett å heve røsten i sin egen «stamme». Relasjoner er vevd inn i hverandre, og ingen som tar denne ballen kan unngå å ramme folk en ellers har et godt forhold til. Men her som ellers gjelder det å bruke passende mengder krutt, og være klar på at det ikke er personer en vil til livs, men funksjoner, roller og systemer som handler på refleks, eller ut fra uvaner!
Arkitektur - byggeskikk
Det er like mange klisjeer og feil forestillinger om begrepet ‘byggeskikk’ blant arkitekter og en del urbane synsere, som det er om ‘arkitektur’ blant en del folk på bygda. Her er det derfor viktig å være klar på hva man vil ha, og hva man ikke vil ha.
Merkelig nok hadde mange bygder sin glanstid når det gjelder harmonisk byggestil i den tiden ‘skikken’ var tungt forankret i bygdesnekkerens og godtfolks forestillinger om hva som var et fint hus, og hvordan huset skulle finne sin plass i helheten. Selvsagt bygde dette på en konservativisme, og en dypere kollektiv bevissthet enn det vi har nå, men når vi står overfor nye utfordringer i dag når nye bygdebyer skal bygges på rekordtid, leter man forgjeves etter denne kompetansen hos arkitekter, planleggere og i allmennheten. Og denne kollektive konservativismen burde ha vært kjent, ikke minst som grunnlag for å skape noe nytt!
De som behersket byggeskikk hadde kanskje ikke noe klart begrep om estetikk. Men de hadde klare begreper om materialbruk, størrelser, orientering i landskapet og orientering etter himmelretninger. Tilpasning til terrenget var i tillegg en nødvendighet med begrenset tilgang på sprengstoff og gravemaskiner. Huset måtte tilpasse seg naturen, ikke omvendt.
Nå skal man heller ikke undervurdere den estetiske kompetansen hos mennesker som levde i tidligere tider. Mange hadde et klart øye for hva som var en god linje i en båt, en vei og et gardstun.
De nordiske «landsbyene»
Etter «den store utskiftinga» forsvant klyngetunene og de andre tette bygdetunene, og dermed også «landsbytradisjonen» fra Norge. Vi fikk en mer spredt bebyggelse. Denne bebyggelsen vokste ikke fram under så strenge rammer som alle landsbyene vi kjenner fra resten av Europa. Men selve husene fortsatte å utvikle seg innen sine konservative rammer, selv som frittstående bygninger, her hjemme. I alle fall en stund til, men det var duket for mer individualisme, når tidene innbød til det. Men det skjedde altså ikke med en gang!
Etter de gamle husa, som med små skilnader og få særmerker for den enkelte bygd, kunne dominere en hel landsdel, fortsatte man å bygge tradisjonelt. Selvsagt fantes det noen lokale varianter av sveitserstil, jugendstil, historisme, byggmestergleder osv, men ofte gled disse inn i helheten fordi dimensjoner, materialbruk, farger og orientering i helheten ellers, ble beholdt. Heller ikke de «normerte» gjenreisingshusene og «funkishusene» brøt nevneverdig med lokale oppfatninger om hva som «passet». Resultatet var at bygdene beholdt sitt umiskjennelige bygdespråk langt ut på sekstitallet.
Ferdighusene kommer!
Da de første ferdighusene kom ble skikken brutt på den måten at husene ofte fikk noe kjedelig og grått over seg. Husene var like over hele landet, men de brøt ikke nevneverdig med prinsipper som størrelse, orientering, materialbruk og andre ting. Men likevel var tiden preget av noen nye moter. Slik ble f.eks. ble moten med beis i et begrenset utvalg av farger, standard over hele kongeriket. Bygdene var i ferd med å miste sitt særpreg.
Gjennom 70- og 80-tallet ble tomtene sprengt ut, ofte til det ugjenkjennelige. Tomter ble terrassert, og en standardisert hage ble allemannseie. Ingen kunne lenger lese hvor man var ut fra noen byggeskikk.
Men ønsker om noe udefinert, «gammeldags» slo inn som en reaksjon mot all denne standarden, og disse ønskene ble uttrykt som nostalgi, ikke som et mulig utviklingstrekk, og et særpreg.
Ferdighusprodusentene tok signalene, og produserte hus de kunne kalle Telemarkshus, sørlandshus, thaiinspirerte hus, hus med søyler og spir, og «velstandsvorter» og koselighet i bøtter og spann. Og noen gikk lenger. I pur pynteglede utstyrte man husene med skodder, falske sprosser, ferdigkjøpte pyntedetaljer og alskens stæsj. Ja enkelte nøkterne hus ble ombygd til rene ønskekonserter, med drager, buer og utskjæringer som var inspirert fra middelalder- og vikingkultur, godt blandet med ideer fra sydenturer, eller røtter og stokker rett fra skogen. Bygda ble sær! Bygda ble rural i ordets verste forstand!
Arkitektene kommer! - De tekniske kontorene kommer!
Urbane arkitekter så dette, og noen klødde kanskje i tegnehendene sine, og med økt velstand fikk de sjansen.
Dette kunne ha vært redningen for bygda. Her kom fagfolk på hus inn på markedet, og de kunne redde det beste i byggeskikken. Men det skjedde i liten grad, for byggeskikk var for mange av disse en kollektiv tvangstrøye, som ikke kunne tilfredsstille en individualistisk tidsalder, og langt mindre deres egne ambisjoner. Arkitektene oppfattet seg selv som kunstnere mer enn bærere av tradisjoner. Selvsagt fantes det gode unntak. Mange bygningsmiljø ble reddet av dyktige arkitekter som så verdien av å fornye et lokalt uttrykk, men det ble verre da den kommunale byggingen, og den konsumentorienterte byggingen skjøt fart.
Ingen tok fatt i helheten i ei bygd. Tilnærmingen til bygda ble nærsynt, og bestemt ut fra enkeltbestillinger!
Individualismen, og klisjeene fikk feste seg, og de «nye» tekniske kontorene i bygdene så på pris, og materialer ble valgt ut fra dette hensynet, og da kunne det lønne seg å bygge stort, det kunne lønne seg å bruke elementer fra industribygg. Mange arkitekter opplevde at de ble skviset mellom de nye byggherrenes, mer eller mindre ‘faglige’ råd om vann vei, kloakk, parkering osv. ; mot den kunnskapen som tross alt fantes hos folk. Men folk ble ikke spurt. «Fagfolk» hadde inntatt kommunale kontorer.
Med de tekniske kontorene forfalt mange element i den stedlige byggeskikken, husenes orientering i forhold til hverandre, materialbruk mv. Kontorene var ofte ledet av personer som ikke hadde noen kjennskap til byggeskikken på stedet, og som heller ikke så det som sin oppgave å skaffe seg slik kunnskap. De fleste bygder hadde ikke tilgang på arkitekter eller landskapsarkitekter i sine tekniske staber, og inn i denne virkeligheten gjorde ikke arkitektkontorenes inntreden i bygda noen vesentlig forbedring, ut over en del gode enkeltbygg.
‘Signalbygg’ og andre trender
De siste tiårene har vært preget av mange rare trender blant politikere og tekniske rådgivere. En av de verste er bestillinger av «signalbygg»!
På Røros er man aldri i tvil om hva som er signalbygget. Ingen ting kan konkurrere med Bergstaden Siir! Kontrasteringen er fullkommen, men kontrastering viser seg alt for ofte som et yndet virkemiddel der den ikke har annen virkning enn å skape kaos. Når varehus, banker, skoler, (eller kompetansesentra som man liker å kalle det i politiske sirkler), kulturhus, idrettshaller, parkeringshus og helsehus skal bygges som «signalbygg» i ei bygd, må det bli kaos. Resultatet er ei bygd som påstår at den er urban, og skriker ut sitt knefall for klisjeene.
Ingen har til denne tid vært i stand til å demme opp for dette forfallet. Prisen for fadesen er svært høy, både i penger, trivsel og uttrykk. Arkitektur blir et uleselig språk fordi alle bygningene og anleggene «roper» i munnen på hverandre. Arkitekturen forfaller som faglig disiplin.
Folk må si ifra!
Noen plasser sier folk i fra, i alle fall om hva de ikke vil ha! Men samtidig er det lite å bygge på for å vise andre veier å gå. Urbanisme er ikke nødvendigvis løsningen for bygdebyer. Bjørvika kan ikke være veiviser for alle tettstedene i landet, kanskje ikke for andre norske byer engang! Kanskje det til og med er en dårlig løsning for Oslo, og ikke minst for hele landets Opera!
Man trenger flere fagfolk på banen! Ikke flere arkitekter, økonomer og ingeniører, men kulturhistorikere, etnologer, antropologer, biologer, kunsthistorikere og andre, som aldri tidligere har vært brukt i slike sammenhenger. Selv ikke i store «helhetlige» planleggingsfirmaer finner man folk som har greie på byggeskikk, og hva byggeskikken kan utvikles til. Man har sjelden spurt folk som har forankring i humanistiske og sosiale fagdisipliner, når det kommer til utforming av menneskelige omgivelser!
Vi trenger sentrale føringer for å bevare, og utvikle særpreg; og en langt sterkere fokus på byggeskikk i arkitektstudiene!
Dersom en skal finne en balanse mellom det kollektive særpreg, individuell variasjon og estetisk kvalitet som skaper trivsel og harmoni, er sentrale føringer helt nødvendig! En løsrevet arkitektur, bestilt av politikere og tekniske tjenester løser ikke de oppgavene som vi står overfor. Dette blir enda mer aktualisert med kommunereformen.
Antikvariske myndigheter har heller ikke verktøy til å håndtere slike utfordringer. Imens får vi mange skrekkeksempler på ødelagte tettsteder. Dette er derfor en sak som bør ha en grundig drøfting sentralt. Kommunene er ikke kapable til å takle slike utfordringer, og få steder har bygdefolk og grendelag som har kompetanse og mot til å stå opp mot egen kommune, næringsliv og «ekspertveiledere»!
Byggeskikk må integreres i skolen, og i «voksenopplæring» av planleggere og befolkning.
En ting står klart oppe i alt dette: byggherrens oppdrag må forbedres, og innen helhetlige reguleringsplaner! Og som hjelp til dette trenger man bygdefolk, og all den tilleggskompetansen som er nevnt ovenfor.
En kulturvernplan og en byggeskikkplan for hver kommune bør sammenholdes. Ikke fordi man skal kopiere fortida, men fordi man vil synliggjøre de lange linjer i en bygds utvikling til tettsted, og til bygdeby. Dette skaper harmoni, vise utviklingstrekk og inspirere til nytenkning innen satte rammer. En utvikling uten rammer vil si det samme som kommersiell forflatning, og kaos skapt av skiftende trender. Reguleringsplaner/bebyggelsesplaner må bli regelen i kommunene, og dette skjer ikke uten at sentrale myndigheter legger dette inn som et krav.
Sitatet under er hentet fra «Estetiske retningslinjer/byggeskikksveileder for Ringsaker kommune.»:
«Byggverk som spiller på lag med omgivelsene, tar hensyn til naturgitte forhold som landskap, klima og terreng. De bør på samme måte som gode venner ha forståelse og respekt for hverandres særtrekk. De snakker samme språk, men gjerne med sin egen personlige ”vri”. Nye byggverk representerer, på samme måte som en ny generasjon, en nødvendig fornyelse av etablert skikk og bruk. Man kjenner igjen slektskapet, men ser at det er en ny generasjon.»
Konklusjon:
Dette er noen trekk av den denne debatten som vokser blant bygdefolk i en del kommuner, og her må kommuneledelse, grendelag, planleggere, arkitekter og ikke minst utdanningsinstitusjon for arkitektur og planlegging være på banen.
Bygdebyene kan ikke formes utfra trender som former den urbane arkitekturen! Det bør ikke den urbane arkitekturen i byene heller gjøre!
Men for bygdebyene er det verre! Her vil det i de fleste tilfeller bety sanering for å innføre, mer eller mindre, standardiserte fremmedelementer.
Bygdebyer og tettsteder blir offer for gravemaskiner, fordi de ikke passer med de nye «urbane» og storslåtte framtidsvisjonene til ordførere, næringsforeninger og rådmenn. Det er husmannsånd det!
Hans Anton Grønskag