Svar fra Sigbjørn Larsen på åpent brev fra Ingrid Skjærstein Johansens spørsmål om hva pengene i SUMA AS er brukt til. Ref. til lokalavisa HITRA- FRØYA fredag 9. juni side 18. Unødige bruk av aksjekapitalen.
Åpent brev ang. Suma Næringsutvikling AS
Fru Johansen gjør seg til talerør for flere som stiller seg dette spørsmål og ber undertegnede og tidl. ordfører Jan Otto om svar på det. Per Gundersen var også styreleder en periode etter Jan Otto og meg. Han kunne gjerne ha gjort rede for de grep han foretok seg. Jeg er personlig glad for at noen reiser spørsmålet om pengebruken som sikkert mange sitter med. Men å gi et fyllestgjørende svar på fru Johansens spørsmål kan neppe noen gi uten å ha gjennomgått alle protokoller og revisormeldinger gjennom 30 år. Det vil være en maraton- oppgave. Jan Otto vil neppe gi noe svar før han har fått gjennomgått dokumentene. Å bygge bare på husken gjennom 30 år er for risikabelt og det vil være respektløs overfor dem som spør å gi dem et svar på det grunnlaget. Selskapets protokoll er selskapets «Bibel» sier man ofte, og heldigvis er alle protokoller trygt bevart i selskapets arkiv. Ingen kan forvrenge det som står der. Verre ville det vært om protokollene hadde blitt ødelagt eller gjemt bort slik som andre gjør i lignede tilfeller. Det er en vanlig metode for å skjule feil og misgrep, eller sågar ulovligheter på, om det siste skulle være tilfelle.
I SUMA er alt dette åpent tilgjengelig og jeg har brukt mye tid på å finne ut hva som er vedtatt å gjøre og det som er gjort uten styrevedtak. Jeg har for lenge siden satt meg det forsett å lage et samlehefte av dokumenter ang. de økonomiske vedtak og disposisjoner som er gjort og legge det ut i kaffekroken på COOP Sula og Mausund. Mulig jeg vil gjøre det, men kan ikke love det. Det er kanskje ikke bryet verdt. De aller fleste er lut lei av hele greia og orker verken høre eller lese noe mer om denne Skjærgårdsveien. Det som jeg kan love, er at den som er interessert å få et komplett og korrekt bilde, etter avtale kan få tilgang til protokollene og alle dokumenter for selv å skaffe seg den korrekte informasjon om hele den 30-årige prosessen.
Noen faktiske opplysninger tas med her. Aksjekapitalen: Den har aldri vært så høy som kr. 1,6 mill. Der har sannsynligvis referenten vært litt unøyaktig og antatt grunnkapitalen ut fra kr. 100 pr.stk. og 1640 aksjer, men ved utvidelse i 2006 hvor private fikk kjøpe aksjer, så betalte de bare kr. 46,- pr. stk. Ikke kr. 100. Maks aksjekapital var altså noe mindre enn kr. 1,6 mill. på sitt høyeste. Dette avdekker også det faktum at de øyværinger som hadde 1 aksje tapte på avviklingen bare kr. 46, noe som ikke er så voldsom mye, men som nå av enkelte i ettertid forvrenges til å være betydelig, men det er feil. En del kjøpte nok 2 aksjer, og veldig få kjøpe flere, men uansett er det små beløp. Bare 1 Sulværing og 2 personer fra Fastfrøya, fikk et tap på 2 og 3 -sifrede tusen. Frøya kommune unngikk tap nå, fordi de hadde solgt seg ut FØR avviklingen.
Selskapet ble stiftet i desember 1987 med Frøya kommune som eneaksjonær og kr. 250.000 i aksjekapital. Beløpet ble bevilget av de DU-midler som ble tildelt kommunen som en «kompensasjon» for å inndra drivgarnsfiske etter laks. Ingen i kommunestyret kunne forestille seg at selskapet skulle bli så vanstyrt som det til slutt ble.
Pengeforbruket: Et aksjeselskap er blant de såkalte uansvarlige selskap, men er pålagt plikt til registret revisor og regnskapsfører. Det medfører årlige kostnader på ca. kr. 50.000, oftest mer, men også mindre. Når da selskapet SUMA har eksistert i 30 år, betyr det at tilnærmet kr. 1,5 mill. har gått med til det. Renteinntekt og salg skulle nok ha gitt en noe større restverdi enn kr 200.000, men det har lekket ut kapital gjennom kritikkverdige styrevedtak. Slike spontane vedtak hadde kanskje sitt grunnlag i god tro, fantasi og forhåpninger, men det oser av manglende fornuft og inkompetanse, men kanskje aller mest av at ledelsen i senere styreperioder egentlig hadde gjennomgående motstand mot veiprosjektet.
Jeg vil si det er ubegripelig at noen søker lederskap i et selskap der de er imot det prosjekt som er selskapets hovedmål. De ga inntrykk av å være for, men var egentlig imot veiprosjektet og bevilget penger til prosjekt som var dømt til å mislykkes. En må ikke glemme at fylkeskommunen og Føya kommune har bevilget store summer av skattebetalernes penger utenom aksjekapitalen. Flere private har satset store beløp for at veiprosjektet kunne bli realisert. Nå er det meste av pengene brukt. Det gjelder altså ikke bare aksjekapitalen, men også de store tilskudd som kommunen og fylkeskommunen har gitt. Spørsmålet fru Johansen stiller er det egentlig umulig å gi et fullgodt svar på. Det er nemlig slik at et aksjeselskap spiser opp seg selv dersom det ikke er noen inntekt som dekker opp utgiftene. Det er det som har blitt SUMAS skjebne. Styret kjørte bare videre så lenge det var dekning på konto og brydde seg ikke om det faretruende forbruk, som klart viste hvilken vei det bar. Det er gitt bevilgninger og brukt penger til helt håpløse formål.
Spesielt må her nevnes at allerede den 14.10.88 ble det pr. telefonmøte vedtatt å tegne aksjer i FRØYDATA eller Reginett Frøya AL, som SUMA engasjerte seg i. Styret hadde altså ikke klart for seg om det var aksjeselskap eller andelslag, men det ble registrert som andelslag. Det ble tegnet andeler og gitt tilskudd. Til slutt kjøpte SUMA ut de andre til fullpris under revisors store tvil om selskapets verdi. Styret glemte kanskje at det fantes flere tusen øysamfunn. Ingen kom i tvil om denne «tryllestaven» kunne ha sin begrensning.
Til slutt kjøpte SUMA kontorutstyret, egentlig av seg selv, men sendte pengene til en kvinne som før hadde vært andelseier og kanskje hjernen bak tiltaket. Det var en helt utrolig økonomisk akrobatikk. Det er merkelig at det ikke kan finnes spor etter kontorutstyr til flere titusen kroner. Ikke en binders var å finne av alt dette verdifulle kontorutstyret, deriblant en avansert PC. Da Mausund Fiskeindustri gikk mot konkurs, tegnet også SUMA nye aksjer der. Det ble tap da konkursen kom. SUMA var også med å stifte ØYFISK AS i Sula som skulle pakke fersk fisk for eksport. SUMA betalte inn sin aksjekapital, men selskapet fins det ikke spor av. Verken i Brønnøysund eller andre steder. Pengene er utbetalt og borte. Det sies at politikk er det «muliges kunst» et helt slående uttrykk, men det er dessverre slik altfor ofte at politikk har blitt «de umuliges kunst» slik som på Frøya i mange tilfeller. Det siste krøk SUMA gjorde var da styreleder og rådmann Per Gundersen selvbestaltet, uten styrevedtak, avbestilte utredningen av alternativ 2 for veitraseen. Da ble det siste punktum foreløpig satt. Det ble slik at planene om Skjærgårdveien Sula–Mausund gikk i stå. Om det blir en fortsettelse vil tiden vise. Jeg deler fru Johansen frykt for at det ikke blir noe av. Det er kanskje for seint.
Trondheim, 14.06.2017
Sigbjørn Larsen