3- juli 2016. Vi ble med til Nordland denne sommeren for å hjelpe til med opprydding, og brenning av kvist. Chanti 7 år, Tuva 7 år og Sander som er verdens tøffeste lille gutt på 2,5 kg, også 7 år.

Dette er en søndag med godt vær, og brenning av kvist starter. Hundene er vant med å løpe fritt når vi er sammen med dem. Nysgjerrige som de var, ble mor engstelig for om de kunne brenne seg, eller komme glør i pelsen. Derfor tok mor alle tre i armene og gikk bort fra kvistbålet da det fatale skjedde.

Mor mister alle tre, og tispene som veier 5 kg. hver, lander begge på Sander. Selvfølgelig var det en stein Sander landet på……

Det hylet og skrikingen på han, sitter ennå i. Mor forsto at nå gikk det galt med høyre bakbein. Det hang bare der.

Øyeblikkelig til dyrlegen, som bekreftet lårhalsbrudd. Sander ble lagt i narkose og spjelket til vi reiste til Mo I Rana mandag morgen, for å få tatt røntgen.

De kunne ikke operere han der. Vi ble henvist til Bodø Dyresykehus neste morgen. Sander og mor startet reisen kl.03.00 natt til 05 juli. Sander lå bedøvet i hundeburet sitt.

Vel fremme i Bodø, startet operasjonen. Det ble boret inn i marghulen, lagt inn en «pinne» i lårbeinet og naglet.

Etter oppvåking kunne vi begynne på bilturen hjemover. Sander våknet etter hvert, klynket og sutret. Fikk med smertestillende som injeksjoner, som mor satte på han 3 dje.hver time. Nå var fikk mor virkelig bruk for sykepleier-utdanningen sin. Dette ble en lang tur forsto vi.

Vel fremme, var Sander veldig smertepåvirket, og vi skjønte at dette ikke ble bra. Ringte til Bodø Dyresykehus morgenen etter, og det ble satt opp til reoperasjon 08 juli.

Vi startet atter en gang på den lange turen til Bodø, Sander og mor.

Det viste seg at pinnen i marghulen var for lang, den trykket på en nerve. Sander ble så lagt i narkose , fjerning av pinnen og erstattet med en mindre en.

Atter en gang startet vi på hjemveien, med sprøyter og medisiner til bagasje. Det var fryktelig langt over Saltfjellet, mange lange mil og mange timer. Nå håpte vi at ting ble bra.

Ca. 3 mil før Mo I Rana havnet vi midt i en trafikkulykke. Med luftambulanse, utrykkningskjøretøy og hele pakken. Mor så de blikkene de skadde hadde, hvite fjes og blod. Dette gjorde sterkt inntrykk. Måtte stoppe bilen å trekke pusten da vi kom til Mo. Skjelven i beina og veldig sliten. Det er en lang kjøretur til Bodø….og like langt i retur.

Vel hjemme på Dolmøya hadde vi håp om at Sander skulle greie å bruke foten sin. Men den gang ei.

Var på årskontroll med han, og det ble funnet at foten ikke var tilfredsstillende. Vi ble henvist Orkdal Dyresenter for å ta ut den inn-opererte pinnen som hadde forflyttet seg slik at den var på vei inn til Sanders bekken. Sander blir operert i Orkdal 25 januar -17, for å fjerne pinnen. Det viste seg at beinet ikke hadde helet seg i det hele tatt. Der og da, kom det vanskelige valget, hva gjør vi?

Mor hadde tre valg:

Amputering? Få sovne stille inn? Reise ned til Oslo for en ny operasjon?

Oslo Dyresykehus ble forespurt, kunne de operere med et godt utfall?

Valget ble enkelt, vi kjørte hjem og henta det aller nødigste, og startet på turen kl.23.00 nedover til Oslo da vi måtte være der kl.08.00, morgenen 26 januar.

Vel fremme ble Sander igjen lagt i narkose, og operasjonen begynte. Denne gang ble det transplantert bein fra høyre hoftekam som ble lagt i bruddet. Dette fordi lårbeinet ble filet ned i begge bruddendene, da brudd-endene var slitte, da det ikke hadde dannet seg beinvev i det hele tatt. og deretter plate og skruer. Foten ble ca.1 cm. kortere på grunn av dette.

Hjertestans:

Operasjonen varte i mange timer, og Sanders hjerte stoppet under inngrepet. Det ble gitt hjertekompresjoner og Adrenalin, med vellykket gjenopplivning.

Sander lå på overvåkning til morgenen etter. Natta har gått fint, og han skrives ut. Nå var det å ta fatt på hjemveien.

Vel hjemme fikk han ikke være sammen med de to andre, han skulle ha fullstendig ro. Skulle bevege seg litt etter hvert. Ikke delta i lek eller andre aktiviteter de første 8 ukene.

Siden siste operasjon, har det gått fremover med Sander. Han er glad, leken og verdens største. Mange tårer og mange mil har vi lagt bak oss, Sander og mor. Mor har slitt med skyldfølelse etter dette fatale fallet, hvorfor greide jeg ikke å holde de, hvorfor glapp taket og hvorfor skulle jeg bære alle tre samtidig.

Ikke forsikret: Til alle hundeeiere, forsikre hunden din, for det var ikke Sander. Det sier vel seg selv at dette ble veldig kostbart, men hva gjør vel det, bare Sander har et godt hundeliv! Vi har strammet inn på andre områder for å få dette til, og det har vi greid.

Da Sander er så liten måtte det være spesialkompetanse til for å operere han, derfor all denne reisingen. Oslo Dyresykehus fikk Sander til å fungere så best det kunne la seg gjøre.

Barnevogn:

Da Sander ikke går de lange turene ennå, har han vogna si å sitte i. Han blir handicapet for resten av sitt liv, men hva gjør vel det. Ser dere en dame med to hunder i bånd, og en trille med en stor liten hund sittende, er det Sander som er på tur. Tøffe, sterke lille Sander.

Dolmøy, 1. juni 2017

Hilsen Sander og mor

Flere meninger finner du på hitra-frøya.no/meninger