I ei bakevje ved det gamle eidet som går tvers over Frøya ved Daløya, som blir kalt Korsan, står det et lite trekors. Ikke mer enn en stump med to tom fire spikra sammen med et fem toms bord på tvers, og dytta ned i mose og lyng. Værbitt og skeivt, og såpass unselig at hadde det ikke vært for en lav innhegning med kjetting hadde det knapt blitt lagt merke til.
Men hva i all verden gjør det der, i le av en høy berghammer?
Tidligere kommunepolitiker Sveinung Gundersen har invitert oss på tur en lørdag formiddag. Han vil vise oss noe. Vi tar av til høyre fra veien med det utskjelte navnet Titerveien, og kjører noen hundre meter innover til en parkeringsplass før vi tar beina fatt.
Værvarselet treffer ikke helt, men stormtur skal det uansett bli
Foran oss strekker det seg et oppdyrka myrdrag mot nord. Søkket mellom steile bergvegger strekker seg tvers over øya og var fra gammalt av et eid. Et sted hvor folk kryssa landet ved å dra båtene over for å slippe å seile rundt. Før det igjen delte sjøen øya i to med et sund, så her har det garantert ferdes folk siden steinalderen.
Dagens guide fører an langs myrkanten, på en delvis steinsatt sti som tydelig viser at det har vært en ferdavei for fotfolk her i lang tid. Ikke lenge etter er vi ved dagens hovedmål uten nevneverdige anstrengelser. Og der står det på snei, bak en knehøy kjetting i småskeive jernstolper.
– Jeg pleier å rette det opp når jeg går forbi, men det blåser bare overende igjen, sier Sveinung.
– Som det viktige symbolet det er i vår kultur syns jeg det er uverdig. Det handler om lokalhistorie også.
Mange myter
Det er ingen andre enn oss å se i dag, allikevel er vi ikke alene. Et lunefullt lavtrykk ved navn Nina melder så smått sin ankomst, med grinete gemytt og skumle hensikter. Foreløpig blafrer hun bare litt med skjørta og glefser etter oss, men det er en klar påminnelse om hvorfor ting som står ute her i havgapet må være skikkelig fundamentert.
– Jeg håper Frøyasamfunnet tar ansvar for å få reist et skikkelig kors her, framholder Gundersen.
–Jeg har kontaktet kirkekontoret for å høre hvordan stemningen er for å få gjort noe permanent, men de viste knapt hva det var snakk om. Selv om det er et gammelt og myteomspunnet landemerke er det nok i ferd med å gå i glemmeboka. Det håper jeg vi får gjort noe med, fortsetter han.
Og myter om både korset og Korsan finnes i fleng. Mye tyder på at Daløya var et høvdingsete i førkristen tid, muligens også et kultsted for fruktbarhetsguden Frøy som sto sterkt på Trøndelagskysten.
Korset står i en nedgrodd steinsirkel som godt kan være restene av en liten gravhaug eller en bloteplass. Det som er sikkert er at kanikkbrødrene, en munkeorden tilknyttet Nidarosdomen, eide gården fram til rett etter svartedauden da den ble overtatt av erkebiskopen, som hadde den helt fram til reformasjonen. Da ble hele stasen lagt under kronen før den ble solgt til private.
Selv om det ikke er spor verken i skrifter eller terreng etter noen kirke ville det være naturlig for katolikkene i middelalderen å ”kristne” et hedensk kultsted med et kors. Det blir også fortalt på folkemunne at Korsan var en andaktsplass for folk på vei til og fra kirken.
Naturlig plass for friluftsgudstjenester
En sak som var med å sette fart i Sveinungs tanker om å ruste opp plassen var biskop Singsås’ uttalelser ved visitasen i sommer.
–Singsås etterlyste flere friluftsgudstjenester på Frøya. Hitra er mye flinkere enn oss på det, og tankene mine gikk umiddelbart til Korsan. Der har vi en plass som har hatt en religiøs betydning i flere hundre år, så får vi bare rusta opp stedet ligger alt til rette, sier han.
Gundersen ønsker seg et større og mer iøynefallende kors, helst i et noe mer varig materiale enn tre, og et solid fundament som står i mot stormene.
For et par hundre år siden skal det ha stått et trekors på plassen som må ha vært av en viss størrelse, skal man tru på muntlige overleveringer. I mangel av fyringsved skal den lokal bonden Vilhelm Dalø ha felt korset, kjørt det hjem på hestekjerra og brukt det på grua. Han hadde neppe tatt seg bryet med å sele på gampen og felle konstruksjonen hvis det ikke var bra med ved i korset.
Siden sto plassen tom i mange år, den ble blant annet brukt som danseplass for ungdommen sommers tid, med spleislag for trekkspillmusikk. Etter dette gikk legendariske lærer og samfunnsmenneske Stina Dalø i bresjen for å markere stedet med kjettinginnhegningen som står der i dag. Den ble reist i 1971 da Stina var 86 år, og hun skal etter sigende ha båret materialkostnadene selv.
Vil ha en avklaring
Som en oppfølging til den første kontakten med kirkekontoret forbereder Sveinung Gundersen et brev og en formell henvendelse.
–Da må menighetsrådet ta en avgjørelse. Først da veit vi hvordan vi kan gripe ann saken videre. Det skal også finnes en konto hos historielaget som er øremerket akkurat dette formålet, foreteller en sann korsforkjemper og lokalentusiast.
Og ganske riktig, etter en telefon til Johan G. Foss i historielaget får vi bekreftet at kontoen finnes.
– Jo, det stemmer nok det. Det var ei dame som ga noen kroner til nytt kors en gang for lenge siden. Siden har kontoen stått der uten at det har kommet noe forslag om bruk av pengene. Det er snakk om drøyt tre tusen kroner, utdyper Foss.
Leder i historielaget Guttorm Reppe er også klar i saken.
–Kommer det fram til en løsning med en form for spleiselag er vi forplikta til å bruke pengene til det de er avsatt til, er hans krystallklare svar.
Så dermed ligger ballen ganske snart på menighetsrådets banehalvdel. Og med Johan G. Foss’ ord i minne, om at kystkulturen er en muntlig kultur, siden de konkrete kulturminnene råtner opp så fort, bør vi være forpliktet til å markere de få håndfaste minnene som finnes. Som en steinsirkel, enten den har sin kraft fra åsatrua, katolisismen eller vår egen protestantiske og stadig økende sekulære tid. For det er sikkert, at man behøver ikke ha et overfølsomt sinn for å merke en tilhørighet på en plass som Korsan. En tilhørighet til historien og naturen rundt, der Nina denne dagen i januar stadig blir tøffere i trynet mens vi tenksomt trasker mot bilen.
(Denne artikkelen ble første gang publisert i januar i år.)