Teaterforestillingen var skrevet av de 17 unge skuespillerne selv, og ble delvis framført i eventyrform, hvor instruktør Line Mjøen var forteller.
Stykket handlet om gjenger og vennskap, og hvor vanskelig det kunne bli å få nye venner, og få uvenner til å legge ned stridsøksa. Og selv om forestillinga ei stund tydet på at gamle fiender kunne bli kamerater igjen, viste den også hvor lett det var å ødelegge det nye vennskapet.
Det var periodevis vanskelig for publikum å høre hva skuespillerne sa. Delvis fordi noen av dem snakket lavt eller for langt unna mikrofonene, eller fordi musikken ble dempet for seint i forhold til replikkene.
Bare noen få av skuespillerne hadde roller med replikker, resten var statister. Men de spilte bra, både de som snakket og de som ikke hadde så fremtredende roller. Og det er helt sikkert flere av disse vi får se mer til i amatørsammenheng senere.
Var det noe flere blant publikum savnet, var det å få se aktørene mer. Så de kan gjerne øve mer på å ikke gjemme seg bak scenetepper, eller stå med ryggen mot publikum.
Og med litt finpuss på det som her er nevnt, kan de unge skuespillerne slå til med ei enda bedre forestilling ved en senere anledning. For dyktige var de, skrev lokalavisa i januar 2006.