Anne Signe f. Sollie døde 21.10 i år, bare 69 år gammel.

Vi var hjertevenner. Da jeg begynte på Dolmøy Folkeskole i 1955 sto du og ventet på meg, vi skulle sitte sammen. Anne Signe og jeg gikk der i syv år, det var fire klasser, og heldige som vi var ble vi flyttet opp i klassetrinnene sammen.

Etter konfirmasjon gikk vi begge på Hitra Framhaldsskole. Når været var dårlig og veiene stengt overnattet vi nedpå Aune, der var vi flere fra skolen og det var en utrolig fin tid.

Da vi var ferdig med framhaldsskolen måtte vi reise ut for å finne arbeid eller gå på skole. Da skiltes våre veier, men bare for en kort stund.

Du dro til Sandefjord til tante Bjørg. Deretter til Skaugdalen hvor du jobbet på Samvirkelaget.

Etter en stund kom du til byen og jobbet som butikkdame hos Kristiansen Kolonial, deretter til Geisnes og Sandstad. Du bodde på hybel på Heimdal. Jeg bodde og jobbet Esp.

«Jeg bor på hybel på Heimdal sa du, men reiser heim i helgene.» Da kom du til meg på Esp fordi jeg hadde stor leilighet.

Etter hvert fikk vi venner, vi var på Klett og dro også til «Bøndenes» på Melhus på dans. Det ble mye god latter og seine kvelder. En sommer reiste din søster, du og meg til Sandefjord til tante Bjørg. Livet var så utrolig enkelt.

Jeg skiftet jobb og flyttet til Stadsingeniør Dahls gate i Trondheim. Etter en tid ble det ledig hybel og du flyttet inn.

I denne tiden var Handelsstandens Hus og Fosen-laget stedet hvor alle landsens ungdom møttes for å danse og ha det sosialt. Vi gikk ofte tur og plukket blomster for å pynte opp på rommene våre. En gang jeg skulle gå tur og du ikke kunne være med sa du: «Plukk med blomster til mæ å».

Du traff Tor, giftet deg og flyttet til Hitra. Dere fikk to barn Vidar og Unni. I denne perioden hadde vi ikke kontakt av betydning. Du var fortsatt i service yrket jobbet på butikk og en periode jobbet du for Helse og omsorg.

Så ble det 25- jubileum for Hitra Framhaldsskole. Der møttes vi igjen, latteren satt løst og ingen kunne tro at det var mange år siden sist vi møttes.

Så ble Unni datteren din syk, og døde. Vi to holdt kontakten. Så ble du selv syk, men det så ut til å gå bra. Det ble jubileum for 50 års-konfirmantene, du kjøpte ny kjole og vi gledet oss til å møtes. Men du ble syk og kunne ikke komme. Kreften hadde kommet tilbake.

Tor fylte 70 år og dere skulle sammen med Vidar og familien reise utenlandsk. Når så dere kommer heim og Tor blir syk og dør, da tenkte jeg hva skal du måtte tåle. Du bar din sorg med verdighet, klaget aldri og var ikke bitter.

Jeg traff deg bare noen uker før du døde. Jeg så du var preget av sykdommen men du var ved godt mot. Et ønske hadde du om å få flytte inn i den nye leiligheten du hadde kjøpt deg. Slik gikk det ikke.

Vi som er igjen av venner snakker ofte om hvor tøff du var, og minnes deg med varme tanker.

Turid Emelie