Rita Hovde: Rita er «tihægri», født 1950, bosatt på Uttian. Har gjort det til en livsstil å samle på dialektord og gamle uttrykk. Kjent for sin dialektspalte “Tihægrin” i lokalavisa. («Tihægri» er en forkortelse av ordet Uttihægrin - som er en person fra Uttian). Hun har i vinter og vår også vikariert som fredagsspaltist Hitra-Frøya under vignetten "Fra sidelinja". Her er et av innleggene under overskriften "Sinnadame?"

Hver fredag møter du en ny spaltist i lokalavisa Hitra-Frøyas papir- og eavis-utgave

Sinnadame?

Teknologiens velsignelser og plager.

Kanskje er det bare meg. Eller kanskje det finnes flere, opptil mange, der ute, som iblant har fått kjenne på sin kompetansegrense i møte med teknologiens mange ansikter og duppeditter?

Livet var enklere før. Selv vokste jeg opp på ei lita omflødd øy, uten strøm og uten innlagt vann. Noen få husstander hadde telefon og en hadde sågar et privat strømaggregat. Men dette var unntakene.  Det store flertallet skrev håndskrevne brev, fotgikk med beskjeder og fyrte med torv, koks, kull og ved. Vi vaska oss også iblant. Det foregikk i en stor sinkbalje foran den rødglødende komfyren på kjøkkenet. Alle barna i tur og orden i det samme vannet. Vannressursene var ikke ubegrenset da heller. Jeg hørte om en kall fra øya her som helgevaska seg i et lite vaskevannsfat. Kona mente at han hadde alt for lite vann i fatet. Etter endt kroppsvask, viste han henne fatet og sa: «Her kan du se. Nå har jeg vaska hele kroppen, og enda er det vann igjen!»

Men dette var i forrige århundre, den gang husene sto ute og klokka gikk til tolv, som vi sa. Mangt og meget har skjedd siden da. Og det er jo bra at det hele tida er utvikling i et samfunn. Det er bare det at det kan være så inni hampen vanskelig å følge med på alle nyvinningene. Det var så greit og overkommelig med nyanskaffelser som vaskemaskiner, kjøleskap,TV og slikt. Vi trengte ikke å forstå så mye av det. Stort sett var det bare å koble seg til strømmen og la det stå til. Skulle det bli noe tull med TVen, var det bare å ringe Åke Hanssen, så kom han med loddebolten sin og gjorde et eller annet bakpå apparatet og pausefiskene var tilbake.

I dag er livet mer eller mindre konsentrert om ei datamaskin, det være seg mobil, nettbrett eller pc.  Det kan by på helt nye og overveldende utfordringer. I denne sammenhengen føler jeg meg fremdeles som et steinaldermenneske, kanskje også fordi jeg aldri har fått noen fornuftig opplæring i pc-bruk.

Jo, jeg gikk på et kurs en gang på 90-tallet. Da var vi 40 lærere på 8 maskiner i tre timer. De som kunne litt fra før, havna foran skjermene med resten som tilskuere. Siden har jeg vært en sinke. At alle lærerne ble utstyrt med hver vår pc de siste fire årene av min lærerkarriere, hjalp jo litt. Det er utrolig hvor mye man kan tilegne seg av ferdigheter ved prøving og feiling og snille kolleger. Det er forresten også via gjentatt prøving og feiling at jeg endelig har innsett at det ikke går an å snakke med noen i fjernkontrollen til TVen eller å slå på TVen med mobiltelefonen. Ei heller hjelper det å nedkalle forbannelser og trusler over en egenrådig pc.

Den gjentar bare sine ubegripelige mantra helt inn i evigheten og tilbake: Konvergere, kompatibel, tagger, hashtagger, deaktivering, spør-meg-igjen-senere, brukerkonto, passord, virus, brannmur og fanden og hans oldemor. Det er så jeg til tider syns jeg hører en ond knegging fra den ellers tause maskinen foran meg. Ekstra framtredende ble den onde latteren her forleden, da jeg måtte innse at jeg hadde bestilt tre helt like kamera fra to forskjellige nettleverandører. Jeg gjorde alt rett jeg, selvfølgelig, men nettbanken og bestillingsrutinene narret meg. Og nei, jeg har ikke noen kamera å selge, for jeg fikk returnert det ene og avverget det andre.

En stadig tilbakevendende undring for meg blir: Hvordan klarer andre folk seg, de som ikke har en venn eller et avkom som mestrer dataverdenens språk? Selv er jeg så heldig å ha en sønn som hjelper meg i nøden. Han er til og med pedagogisk anlagt og geleider sin mor, via mobil, med ro og tålmodighet gjennom dataens irrganger. Mitt opparbeidede hysteri og behovet for beroligende midler avtar i samtalens løp. Som regel kommer vi i mål, dog ad uutgrunnelig og mystisk vei. Så ikke sånn å forstå at jeg har skjønt noe. En hjerne på randen av sammenbrudd er ikke videre mottakelig for innsikt og læring, må vite. Det hender også at sønnen overtar styringa av min maskin, helt fra Langtvekkistan, hvor han bor. Da kan jeg bare lene meg tilbake og nyte pekerens vandringer over skjermen og bare vente på at alt ordner seg på mirakuløst vis.

Og da melder det uunngåelige spørsmålet seg: Er det jeg som er dum? Som ikke skjønner noe? Som lar meg hisse opp til de grader at pcen står i fare for å bli kasta ut av vinduet? Som ønsker meg tilbake til blekkhuset og trekkpapiret? Som tørker sinnatårer og skjeller ut en helt steindau ting?

Det siste avsnittet er det svært fristende å stryke. Jeg ser jo helt klart hva svaret må bli. Men jeg lar det stå, for jeg er nemlig så oppi skyene fornøyd med meg selv i dag fordi mitt anstrengte forhold til smarttelefonen min endelig er på bedringens rand. Og også fordi jeg har funnet igjen diktet «La oss alle EDB», av ukjent opphavsperson, som jeg tillater meg å sitere siste del av:

«Gi oss i dag vår daglige utskrift

og tilgi oss våre tastefeil,

selv om vi aldri tilgir noen for programfeil.

For systemet er ditt,

og makten over personalet

i evighet.

Enter»

God helg godtfolk, men husk å ikke slå av eller koble fra hodet ditt før alle oppdateringer  er installert!