Agda Melkstavik blir 96 år i august, men bor fremdeles hjemme hvor hun stort sett klarer seg selv. Dagene fylles med strikking i alle regnbuens farger.
- Kan du ikke komme i overmorgen i stedet? Jeg må ha hjelp til å finne fram alt jeg har ferdig, sier Agda Julie Melkstavik, når vi ringer og spør om audiens. Det er flere som synes lokalavisa må bruke litt spalteplass på den strikkeglade, aldrende damen like ved avkjørselen til Stølan på Frøya..
Og når avisas utsendte dukker opp med kamera, blokk og kulepenn, er Agda omgitt av strikkede lester i alle størrelser og farger. Et stort utvalg av heklede duker, løpere og brikker får vi også se. Hvite av farge, men med ulikt mønster, finurlig tryllet fram med heklekroken.
Denne duken heklet jeg til 90-årsdagen min. Og vet du hvor jeg fant mønsteret? Jo, det var i Hitra-Frøya det. Jeg så et bilde av noen på Dyrøya som hadde styremøte. De var avbildet mens de drakk kaffe, og på bordet lå det en nydelig duk. Jeg ringte og spurte om jeg kunne få oppskrifta, og så lånte de meg duken så jeg fikk sett mønsteret, ler Agda.
Strikket undertøy
Det er mer enn fem og et halvt år siden Agda hadde den nyheklede duken på bordet for første gang. Sist august fylte hun 95, og håndarbeid er fremdeles en viktig del av hverdagen hennes. Men det begynte som en nødvendighet, den gang alle måtte lære seg slikt, da det ikke var vanlig å kjøpe hverken sydde eller strikkede plagg.
- Jeg var sikkert ikke mer enn sju-åtte år da min mor lærte meg å strikke. Vi var ti søsken, og jeg husker at vi jentene strikket undertøy til vår far.
Det hun ikke lærte hjemme, lærte hun seg selv. Både karding og spinning fikk hun dreisen på, og hun ble også en kløpper på å brodere. Men å kjøpe ferdig opptegnet stoff til å brodere på, var noe de fleste bare kunne drømme om. De utnyttet det de fant, og ikke minst melsekker var populært stoff de tryllet om til vakre duker.
- Hadde noen en ferdig brodert duk, la vi melsekkstoffet oppå. Så gned vi oss i håret med ei sølvskje, som vi igjen gned på stoffet. Jo fetere hår, desto bedre avtrykk. Etterpå tegnet vi over med blyant, og så var det bare å brodere i vei, forteller Agda, og finner fram noen svært gamle eksemplarer fra krigens dager. Dukene er velbrukte, men fremdeles i fin forfatning.
- Blondene rundt kanten kjøpte vi av omreisende tatere, sier hun.
Ei krone dagen
Agda husker godt hvor lite de hadde i oppveksten, og også i voksen alder. Samtidig erindrer hun en god og bekymringsfri barndom og oppvekst.
- Jeg husker jeg var på høyonn, fra klokka sju om morgenen til sju om kvelden. Betalinga var ei krone dagen, og jeg minnes hvor rik jeg følte meg etter åtte dager med høyarbeid.
Hun minnes også da hun ville på dansefest, og inngangsbilletten kostet femti øre for ikke-medlemmer.
- Jeg hadde 25 øre og spurte mamma om 25 øre til. Hun svarte at jeg måtte spørre pappa, men det torde jeg ikke, i redsel for å bli nektet å gå på festen. I stedet meldte jeg meg inn i ungdomslaget, for da kostet billetten 25 øre for å komme inn.
Hun vokste opp på Nesset og i Hallarvika, i en søskenflokk på ti. Nå er de bare to igjen. Tidene har forandret seg enormt siden hun var ung.
- Hadde folk i dag fått like lite penger mellom hendene som vi hadde, da ville det blitt synd i ungdommen. Ikke bare de unge forresten, for det er et voldsomt pengebruk i dag.
Fremdeles blodpølse og «kveitkak» til jul
Agda måtte tidlig lære sparsomhet, og utnytte de få ressursene som fantes. Som nygift spurte hun både sin mor og svigermor om råd for å lage blodpølse, men det kunne ingen av dem. Agda ga ikke opp av den grunn, og i alle år laget hun både blodmat og sylte. Posene til blodpølsene sydde hun selv, og det er bare egenlagde som duger i dag også. Også til sist jul lagde hun blodpølse og sylte, og hun bakte «kveitkak» med rosiner, sukat og kardemomme.
Hun lager seg middag hver dag, men hevder det er av det enkle slaget. Hjemmesykepleien er innom daglig, og hun har ellers mye hjelp av datteren og svigersønnen i nabohuset. De bygde seg hus like ved Agda, som selv var husbygger på 60-tallet, etter at hun, ektemannen Håkon og de tre døtrene før det bodde i barndomsheimen til mannen hennes, sammen med foreldrene hans.
Stort lager
Om det var en dyd av nødvendighet at Agda lærte seg håndarbeid, så er det ikke derfor hun gjør det i dag. Nå strikker hun fordi hun liker det, og det blir mye mer enn det familien har behov for. Derfor selger hun noe til venner og bekjente, for å minke litt på det store lageret. Både barnebarn og oldebarn er svært glade for at hun holder dem med votter og lester. Det er sokker og lester det absolutt blir mest av, og hun kan strikke et par på en dag om hun vil.
- Men jeg kan bli sliten, så vanligvis bruker jeg to dager på et par, sier hun.
Oppgitt av legene
Man kunne kanskje tro at livet har behandlet Agda Melkstavik med silkehansker, ettersom hun har nådd så høy alder og er i full vigør. Men Agda har fått sin dose av motgang, og vel så det. Hun har vært gjennom ti operasjoner, to av dem for brystkreft, med tretti års mellomrom.
For seks-sju år siden ble hun oppgitt av legene på Orkdal sykehus da hun var innlagt med infeksjon i hofta.
- De sa det ikke var noe å gjøre, og minnet familien min om at jeg var 90 år. Jeg var ikke fylt 89 ennå! Et av barnebarna mine tok affære og snakket med legen. Så ble jeg sendt videre til sykehuset i Trondheim, og du skulle sett øynene på de på Orkdal sykehus da jeg kom tilbake dit!
Hun sliter med føttene i dag, og kommer seg ikke ut, men hendene virker godt, og hodet er det absolutt ingenting i veien med.
Sorger og gleder
Hennes største sorg i livet er at hun har mistet to av døtrene i kreft, med få måneders mellomrom.
- 89-årsdagen min var siste gang de var på Frøya. Den ene døde den påfølgende jula, den andre døde palmesøndag bare noen måneder seinere. Det har blitt merkedager med negativt fortegn, sier Agda stille.
Agda har valgt å glede seg over livet hun har. Hun er glad for at det ene barnebarnet nylig har kjøpt huset hennes, så blir det i familien når hun ikke kan bo der lenger. Hun gleder seg over de sju barnebarna, og de ti oldebarna i alderen noen få måneder til 20 år. De to minste er til og med oppkalt etter henne. Den ene heter Agda som oldemor, den siste har fått mellomnavnet hennes, Julie som fornavn.
Oppvaskmaskin til 100-årsdagen
Mormor og oldemor Agda sørger for at alle etterkommerne er varme både på hender og føtter, og utstyrer dem med votter og sokker i all verdens farger og mønstre. Noen nøyaktig etter mønster, andre egenkomponert for å bruke opp restegarnet. Men alle like nøyaktig og pent strikket.
- Og ikke bare strikker jeg dem. Jeg tover dem også, på den gamle tovefjøla som hørte til på gården da jeg kom hit. Når jeg vasker og tover det jeg strikker, blir det ekstra varmt og slitesterkt.
Det er ingenting som tyder på at Agda er i sluttfasen med strikkinga. Hun skal holde på så lenge hun kan røre fingrene sier hun. Dessuten er hun spådd å bli 100 år.
- Jeg fikk kaffetrakter da jeg fylte 95 år, og jeg er lovet oppvaskmaskin til 100-årsdagen.