FRA SIDELINJA:
Vår faste spaltist Karin Jegtvik (f. 1981) er fra Vikasundet på Nord-Frøya. Er eks-journalist i NRK og ihuga frøyværing :-)
Her er hennes innlegg i fredagsspalten "Fra sidelinja".
Fuck cancer!
Jeg husker fortsatt telefonen. Jeg husker at den ringte, og at jeg like entusiastisk som alltid kasta meg over røret og ropte: HALLOOO!!!
Det var gammeltanta mi i den andre enden. Med en alvorlig og gråtkvalt lyd i sin ellers så lattermilde stemme.
- Karin, har du hørt det?
Hørt hva, tenkte jeg. Men svarte ja. Som på refleks. Jeg var 7 år, og mente å vite det meste om det som foregikk i verden.
- Olga e dø …
Jeg ble redd. Veldig redd. Jeg løp rundt i huset og ropte i panikk, før jeg kasta meg ned på senga og hulka med hele kroppen. Hulka og gråt, og prøvde å se for meg hvordan verden uten min elskede, varme og omsorgsfulle Olga ville bli. Olga. Med den klukkende latteren og verdens beste klemmer. Olga, som ga meg twist, men gjemte papiret nederst i søppelbøtta så mamma ikke skulle finne ut at jeg hadde meska meg med godis midt i uka. Olga, som alltid hadde et varmt fang og gode ord, og som alltid hadde med seg et eple pakka inn i tørkepapir i veska si.
Jeg husker fortsatt lukten av eplene hun hadde med til meg. Friske, røde, søte, saftige.
Kreft. Jeg hater den sykdommen! Hater den av hele mitt hjerte. Svart, ond, ødeleggende, skremmende. Som Hufsa i Mummidalen. Kreft.
I vår mista jeg to.
Den ene en sterk, hardarbeidende, kjekk og humørfylt svigerfar. Som ikke har vært syk en eneste dag i sitt 80 år gamle liv. Som alltid stilte opp for alle. Som klippet den enorme plena vår lenge før vi rakk å si plenklipper. Som bygde skohylle til meg i stedet for å akke seg over alle mine ubrukelige sko med altfor høye hæler. Som plutselig en dag hadde malt trappa vår hvit, fordi vi i et drømmende øyeblikk hadde sagt at det kanskje kunne vært kult.
Han klaga aldri. Han var aldri sint. Han ga aldri opp. Han lo og tøyset, selv om det gjorde vondt. Men uansett hvor mye han kjempet og hvor hardt kroppen jobba, måtte han til slutt gi slipp. Asbjørn. Min gode svigerfar.
Og så Vilde. Den hjertelige, artige, nydelige jenta med et smil som kan smelte fjell og øyne så tindrende fulle av liv. Det sterke og positive litj-søskenbarnet mitt, som med en ”liker” eller et hjerte på Facebook eller Instagram, kunne trylle fram solskinn på en ellers grå dag. Som sendte bursdagshilsen via Twitter, fordi hun skulle overbevise meg om at Twitter faktisk kunne brukes til noe fornuftig. Som var dønn ærlig, ekte og levende.
Fineste, kjæreste Vilde, som tross sin unge alder lærte oss så utrolig mye. Om livet. Om små og store gleder. Om å gripe dagen og sette pris på hvert eneste minutt av den. Om at ingen utfordring er for stor, og ingen begivenhet for liten. Vilde. Som delte av hjertet sitt, nå bor hun i mitt. I alle sitt.
Kreft. Jeg hater den sykdommen. Smygende, grådig, dyster, iskald. Den tar, og gir ingenting tilbake. Et helt liv. Så betydningsfullt. Så brutalt revet bort.
Så gi blod, gi beinmarg, gi penger til forskning!
Og ikke minst: Ta vare på øyeblikkene, lev i hvert minutt og sett pris på deg selv og dine kjæreste. Livet er vakkert. Livet er skjørt. Livet er akkurat nå.
Fuck cancer!