Fulgte drømmen og flytta til ubebodd øy

Maija og Bjørn flyttet inn  i den tidligere prestegården på Rottingen.
Nyheter

To hus ble for mye å ta vare på, mente Maija og Bjørn Reppe. Men i stedet for å kvitte seg med feriehuset og tilhørende bygninger, gjorde de det motsatte. De lastet eiendelene sine ombord i båten og slo seg ned i den tidligere prestegården på Rottingen.

– Ikke skriv noe sånt som ”der ingen skulle tro at noen kunne bo” da, ber Maija innstendig.

- Det er tross alt bare fire minutter over sundet med båt, før vi er på fast-frøya, legger hun til.

Maija og Bjørn Reppe synes ikke det er noe spesielt ved at de har blitt fastboende på Rottingen. Og Bjørn synes ikke det er noe å skrive om i det hele tatt. For det eneste de har gjort er å realisere en gammel drøm. Og så langt har de ikke angret.

Opprinnelig prestebolig

Det har gått over et år nå, siden de tok valget og flytta. I januar 2012 begynte de å tømme huset på Aune ved Svellingen. Huset, som de bygde i 1980, lå bare et minutt eller to med bil fra marinaen hvor pramma, som vanligvis brukes til frakting av sau, skulle lastes opp, før den ble kjørt over sundet til Rottingen.

Gjennom lasteluka bak i pramma kunne Bjørn kjøre bil-tilhengeren  rett ombord, og på Rottingen brukte han traktor for å få flyttelasset opp til det mye over hundre år gamle hovedhuset. Det ble mange turer fra Aune til Rottingen, før huset på fast-frøya var tømt og kunne legges ut for salg. Og for hvert lass som ble kjørt over, kunne Maija og Bjørn Reppe møblere ”nyhuset” som opprinnelig var presteboligen i Nord-Frøya kommune fra 1881 til 1953.

Mors vaffeljern

- Faren min kjøpte Rottingen og prestegården i 1960, og flytta over fra Vikasundet med familien, ei ku og en lastebil. To av søskenflokken på fem var reist ut da, og jeg er ikke sikker på om de visste at vi var flytta heller, smiler Bjørn. Så forteller han historien om broren Tormod, som stolt kom hjem med vaffeljern til sin mor, like etter at foreldrene hadde slått seg ned på Rottingen. Tormod var på båt, og da han viste kokken ombord overraskelsen til mor Gisken, kom det fra kokken, som tydeligvis visste at familien bodde på strømløse Rottingen:

- Det var et rettelig vaffeljern, men det var synd det ikke hadde lenger ledning.

Men det ble da strøm på Rottingen også, og Gisken fikk bruke det elektriske jernet sitt. Og selv om ungene måtte i robåt for å komme på skolen, så trivdes de på den lille øya.

Den store drømmen

Trolig var Bjørns far, Karl Reppe, den aller første som startet med villsau på Frøya, og det var på Rottingen. Maija og Bjørn kjøpte jorda og sauebesetningen på Rottingen i  1986, og tre år senere kjøpte de også husene.

- Vi har jo mer eller mindre bodd på Rottingen sommers tid i en årrekke, og de siste årene feiret vi også jul der. Egentlig har vi drømt om å bosette oss der i alle år, sier Maija.

Likevel var familien litt i tvil om hva de skulle gjøre da de fant ut at to store hus, og flere andre bygninger ble i meste laget å vedlikeholde.

- Først snakka vi om å selge Rottingen, men så var det en kveld vi satt og funderte, og jeg kastet ut forslaget: Hva om vi heller selger på Aune, og så beholder vi Rottingen? forteller Maija.

Et riktig valg

Ekteparet ble fort enige om akkurat det. Det var øya Rottingen og det gamle huset de hadde de sterkeste følelsene for. Og når de to voksne jentene deres også bifallt forslaget, ble ikke valget så vanskelig.

- Ikke når det først var tatt. Da føltes det veldig riktig, sier Bjørn og Maija.

De har fått noen kommentarer på at de har flytta over for godt, og de fleste har vært positive.

- Naboene på Aune var vel glade for å bli kvitt oss, sier Bjørn, og så ler både han og kona godt. Ikke savner de noe heller, hevder de.

- Nei, hva skulle det være? Jeg skulle vel sagt at jeg savner mer folk, men jeg gjør ikke det, hevder Maija.

Setter pris på findagene

De synes veien er kort når de har ærender på fast-frøya, enten det er butikkrunde som står på lista, eller Bjørn har et snekkeroppdrag.

- Selvfølgelig kan vi kvie oss litt for å dra ut med båten når det blåser og regner. Da hadde det vært enklere å satt seg inn i en bil. Så vi setter ekstra stor pris på findagene, sier Bjørn.

- Og det er bare når vi må opp til et bestemt klokkeslett at vi setter på vekkerklokka, smiler Maija.

Nå er hun husmor på heltid, og elsker å stå på kjøkkenet og bake brød, ikke minst når hun samtidig kan gløtte ut på saueflokken som teller litt over hundre. Hver eneste dag, året rundt, går hun seg en tur og ser om dem. Og villsauene har etterhvert blitt så tamme at de overfaller både henne og Bjørn når de kommer med melbøtta.

Vedovner og varmepumper

Maija og Bjørn Reppe synes de lever ekstra tett på naturen ute på øya si. Bjørn har mye forefallende arbeid å ta seg av, både utendørs og på den gamle boligen som har ei grunnflate på rundt to hundre kvadratmeter.

- Vi har isolert ett rom etter at vi flytta hit, og tidligere har vi etterisolert noe utvendig, sier Bjørn, som ikke legger skjul på at huset på Rottingen er mye kaldere enn det de hadde på den andre siden av sundet.

- Men vi har flere vedovner, to varmepumper og godt med klær, så vi trenger ikke å fryse, sier de.

Skulle ensomheten bli for stor, og lengselen etter å se mye folk melde seg, kan de stikke en tur til byen, hvor de har ei lita leilighet.

Sauene gir dem det kjøttet de trenger gjennom hele året, og også fisken holder de seg stort sett selv.

- Vi setter både sild- og makrellgarn, liner, ruser og vad. Og så fisker vi krabbe, forteller de, og legger til at dagene ofte blir for korte.

- Jeg skulle gjerne ha både lest og strikket mer, sier Maija.

Finklær og høyhelte sko

Husene på Rottingen var tidligere populære feriemål, ikke minst for svenske turister. Nå er det bare bårstua som leies ut, og snart kommer de svenske ferierende som har vært der sommer etter sommer i 15-20 år. Om sommeren er det også noen få andre ferierende på øya, men stort sett er Maija og Bjørn alene. Da må de trives både i eget selskap, og med hverandre.

- Vi har våre ”tørner” vi også. Det er ikke hver kveld vi sier god natt til hverandre, påstår Bjørn, før de ler godt.

Lokalavisas utsendte gjør seg klar til å forlate Rottingen og og det gjestfrie paret som har gjort det utradisjonelle valget med å bosette seg på sin egen ”øde” øy.

- Forresten du... Du lurte på om jeg savnet noe? sier Maija.

- Det hender jeg savner å bruke finklær og de høyhelte skoene mine.