Rita Hovde er «tihægri», født 1950, bosatt på Uttian. Har gjort det til en livsstil å samle på dialektord og gamle uttrykk. Kjent for sin dialektspalte “Tihægrin” i lokalavisa. («Tihægri» er en forkortelse av ordet Uttihægrin - som er en person fra Uttian). Rita er også fast fredagsspaltist i lokalavisas papir/eavis-utgave. Dette innlegget, kalt "Øyeblikk i rampelyset", sto på trykk i mars:

De fleste som har hatt ei stortå med i underholdningsbransjen, vet at det kan være mye spenning, nerver, moro og også frustrasjoner i å stå fram for å prestere noe for et publikum. Noen av oss har en liten ekshibisjonist i magen sin. For eksempel jeg. Når noen spør meg om å bidra med sang eller annen underholdning, svarer den lille ekshibisjonisten høylydt og uten å nøle: JA! Så får vett og forstand bare komme sigende etter, når avtalen er gjort. Ofte er det sånn at jo nærmere tidspunktet for en opptreden kommer, jo mer viker gleden for skrekken. Alt kan jo gå helt galt!

Jeg har ikke lært å si nei, men jeg har lært et triks: Ikke hold løse papirer i handa når du opptrer! Skjelvende hender med løsark fører til mye uønsket raslestøy. Dessuten kan løsark havne i gulvet og spre seg. Før du har fått plukket dem opp og ordnet dem i rekkefølge (og ofte står igjen med varienten «opp-ned»), har du mistet det sentrale elementet i all underholdning, nemlig timingen. Bruk notestativ el.l!

En dame blant publikum ved et herværende eldresenter hadde nok ønsket seg hørselsvern, heller enn høreapparat. På reportoaret mitt hadde jeg bl.a. denne dagen «O helga natt». Større lykke kan knapt vederfares en amatørsolist. Jeg ga da også alt og gikk flott opp på den høye tonen i det andre verset. Da oppdaget jeg denne damen som satt med begge hender for ørene og et ansiktsuttrykk som en viss Munch har gjort seg berømt med. Etter avsluttet konsert, spurte jeg henne om hun syntes lyden ble for sterk. Da tok hun hendene over ørene igjen og sa med ettertrykk: «Ja, det var FÆLT!» Da får jeg vel, tross alt,  være takknemlig for at jeg ikke har blitt følgende aviskritikk til del :» Tenoren hadde en liten, men stygg stemme.»

Apropos stemme. Det er amatørens forbannelse å aldri være helt sikker på hva slags lyd som kommer ut når en åpner munnen for å synge. Selv er jeg blitt både negativt og positivt overrasket. En gang jeg sang i ei kirke, sa sangpedagogen min etterpå at hun ikke hadde ant at jeg hadde denne fine vibratoen i dybden. Nei, det hadde ikke jeg heller. Det var jo bare nerver, selvfølgelig. Den medfølgende kneklapringen hørte heldigvis hverken hun eller publikum, for jeg sang fra galleriet.

Da jeg ble (verdens lykkeligste) bestemor og poden var et par år, rustet jeg meg en kveld med ei tykk barnesangbok, satte meg foran senga hans og skulle endelig få oppleve et entusiastisk og ukritisk publikum. Gutten kunne ikke si s enda. Han sa h i stedet. Ja, ho bæssmor starta opp på side en og hadde jo kvelden foran seg. Uti første strofe, la den lille en pekefinger over de små leppene sine og sa: «Hysj! Ikke hynge.» Nei vel, ikke er jeg den som vil øve vold på uskyldige barn. Heldigvis har han nå fått ei lillesøster som elsker å bli sunget for.

Beboerne på sykehjemmet elsker også å bli sunget for, tror jeg. Ihvertfall var jeg der og sang sammen med Havdur like før jul i forfjor. Jeg fikk hastig kasta på meg spørsmål om å synge et solovers  i Glade Jul. Den lille ekshibisjonisten i magen ropte JA!, som han pleier. Og det gikk strålende, for fremst i stua satt det ei dame som sang sammen med meg på hele verset, meget høyt og klart.  Det ble da mer som en duett. Og sånn skal det være. Vi skal glede oss og synge med det nebbet vi har, enten det nå er hegrelåt eller lerkelyd som strømmer ut! Sang er sunt, året rundt!

God helg!