(Denne artikkelen ble første gang publisert i april 2015.)
Bildet av Elyud Dawit i armene på en gresk fisker har gått verden rundt og blitt et symbol på tragedien som utspiller seg i Middelhavet.
Mandag morgen forrige uke druknet han sammen med sin mor Selemawit Amanuel Issack (37) noen få meter fra land ved Zephyros på Rhodos. Da hadde de kommet fra hjembyen Asmara i Eritrea, og reist via Sudan og Tyrkia.
- Jeg snakket med dem senest søndag, dagen før de omkom, sier onkelen Yonas Amanuel Issack. Han kom til Hitra i fjor.
Adresseavisen møter ham i Aten. Der er han er sammen med bestekameraten Filimon Gebrgergishe Tedros, som har fulgt ham på reisen fra Hitra til Hellas.
- Vi snakket om hvordan de hadde det, min søster sa at alt var ok. Hun var i Istanbul. Hun sa ingenting om at hun hadde fått plass på en båt fra Marmaris, sier Yonas.
Kameraten overbrakte budskapet
Han ringte henne også ulykkesdagen. Han hadde hørt nyheten om at en seilbåt med flyktninger hadde gått på grunn på klippene ved Rhodos. Da tok ikke Selemawit telefonen.
At søsteren og nevøen var blant de omkomne fikk han vite onsdag fra Filimon. Kameraten hadde fått en telefon fra en venn i Oslo. En seilbåt med 92 flyktninger og migranter var knust i fjæresteinene. Tre personer omkom, og vennen i Oslo var sikker på hvem to av de tre var. At det var Elyud og Selemawit. Den tredje var en mann i 20-årsalderen fra Syria.
- Jeg fikk sjokk, og tenkte veldig på hva jeg skulle gjøre, om jeg skulle si til Yonas at søsteren og nevøen hans var død. Men jeg følte jeg ikke hadde noe valg. Han måtte få vite, jeg kunne ikke lyge for ham, sier Filimon.
Samme dag kjørte kameratene til Trondheim, de tok seg ikke tid til å pakke ekstra klær. Torsdag morgen tok de tidligflyet fra Værnes til København, og reiste derfra videre til Aten og Rhodos.
Yonas takker for støtten
Venner i tykt og tynt
- Yonas kunne ikke reise alene, sier Filimon, som umiddelbart fikk ja fra sjefen sin på Marine Harvest til å ta seg fri.
Filimon er 29 år og Yonas 33. De har vokst opp sammen i Asmara, hovedstaden i Eritrea.
- Vi er ikke bare venner, vi er som brødre, sier de to.
Filimon kom til Hitra i 2012 etter å ha vært i Norge siden 2009. Yonas kom til Norge først i 2013, og året etter til Hitra. Han ønsket seg dit da han fikk oppholds- og arbeidstillatelse. På grunn av Filimon. Nå går Yonas på norskkurs, og jobber noen timer i uka i Hemne Sparebank på Fillan. Men mest lærer han av kameraten. Filimon snakker som en foss og deler villig norskkunnskapen sin.
Når Adresseavisen treffer dem, er de slitne, sultne og stresset. De har den siste oppgaven igjen, å få fraktet kistene med Elyud og Selemawit til flyplassen i Aten for videre forsendelse til Asmara. De har sittet på en kafé som drives av noen gode hjelpere og ventet på bilen fra begravelsesbyrået. Nå er den er kommet. Rett utenfor på gaten står en svart gammel varebil. Inni står kistene stablet oppå hverandre. To enkle, umalte kasser laget av sponplater og forseglet med ståltråd. Synet av kistene får Yonas til å synke sammen. Representanten for begravelsesbyrået stryker ham trøstende på skulderen.
Holdt minnestund på Rhodos
Yonas og Filimon viser fram bilder de har tatt på Rhodos med mobiltelefonen. Blant andre fiskeren Babis Manias som brakte lille Elyud på land, var med på en minnestund der båten havarerte. Det ble tent lys og lagt ned blomster. Noen av mobilbildene viser vrakrester som fortsatt lå på stranda.
- Babis Manias fortalte at Elyud fortsatt levde da han bar ham i land. Han levde også da han kom til sykehuset, fortalte en lege. Men de klarte ikke å gjenopplive ham. Han døde på sykehuset, sier Yonas.
Elyud hadde falt i vannet. Selemawit druknet fordi hun prøvde å få tak i ham, men hun kunne ikke svømme, fikk Yonas høre på Rhodos.
Ikke alt var trist på Rhodos. På sykehuset besøkte Yonas og Filimon en eritreisk kvinne som var med samme båt som Elyud og Selemawit. Få dager etterpå fødte hun en sønn. Flere greske medier brakte historien om henne og babyen, som har fått navnet Anthony, oppkalt etter mannen som reddet moren på land. Da Yonas og Filimon innså at kvinnen manglet «alt», kjøpte de klær til henne.
Dyr og livsfarlig reise
Elyud og Selemawits reiserute gikk fra Asmara til grensebyen Tesseney, til Khartoum i Sudan og derfra med fly til Istanbul. Og deretter til havnebyen Marmaris der de la ut på den fatale båtreisen. Yonas regner med at flukten har kostet rundt 13000 dollar. Ikke bare skyss og billetter koster dyrt, også falske pass og reisepapirer.
- Jeg håpet at hun ville komme til Norge. Hun er jo søsteren min. Men hva hun tenkte vet jeg ikke.
- De ville vekk fra Eritrea, hvilket som helst land med frihet ville duge. De kunne ikke vite hvor de eventuelt ville bli mottatt, sier Yonas.
Han har skjønt at lua Elyud hadde på seg er typisk norsk, men vet ikke hvor den kommer fra. Kanskje har Selemawit fått tak i den i Tyrkia, tror han.
To av de 92 om bord på seilbåten er nå fengslet, mistenkt for å være menneskesmuglere og de som førte båten. De to syrerne hevdet også å være flyktninger, men ble ikke trodd av Rhodos-myndighetene. Rundt 20 av passasjerene var kvinner og seks var barn, inkludert Elyud.
Diktatur
I Asmara befinner det seg nå en barnløs far og enkemann. Yonas og Filimon antar at han ikke var sammen med Elyud og Selemawit både fordi familien ikke hadde råd til at alle tre reiste samtidig, og fordi han er soldat og «fanget» i militærtjeneste.
Møter ikke en soldat opp til tjeneste, kan andre i familien bli utsatt for pengeutpressing eller bli fengslet, forteller de to.
Også Yonas og Filimon var i militærtjeneste. Ingen unge menn får forlate Eritrea. Eneste utvei er å flykte. Yonas og Filimon vil helst ikke fortelle om sin egen flukt, sier bare at den gikk over lenger tid og hadde flere etapper enn Elyud og Selemawits.
Hittil i år har 150 eritreere kommet til Norge, og svært mange av dem har krysset Middelhavet med livet på spill. I fjor søkte 2882 eritreer asyl her. De utgjorde dermed den største gruppen asylsøkere.
– De fleste sier de har unndratt seg militærtjeneste eller at de har desertert. I Eritrea blir man tvangsrekruttert til militæret, og store deler av befolkningen tilbringer livet i en slags kombinasjon av tvangsarbeid og militærtjeneste, forteller leder for asylavdelingen, Hanne Jendal, i Utlendingsdirektoratet (UDI).
Så å si alle eritreere som søker asyl i Norge, får det.
Overgrep, tortur, henrettelser og forsvinninger
– De som deserterer, anses som forrædere. Da risikeer man tortur, mishandling og internering, eventuelt enda verre forhold under nasjonaltjenesten. Og da snakker vi om virkelig dårlige forhold, sier Jendal.
Eritreere som søker asyl i Norge, oppgir i stor grad at de kommer over Middelhavet. Fra Eritrea reiser de via Sudan, til Libya og så videre til Italia, ifølge UDIs informasjon. En del reiser via Egypt også. Norsk organisasjon for asylsøkere (Noas) har snakket med eritreere som forteller om svært vanskelige forhold i Libya, der de prøver å komme seg videre over Middelhavet. Flyktninger blir kidnappet av væpnede grupper som tvinger dem til å kjøpe seg fri, og smuglere krever opp mot 10 000 euro for transport til Europa.
– Konsekvensene av overgrep, vilkårlig fengsling, tortur, henrettelser og forsvinninger i hemmelige fengsler, er at mellom 2000 og 4000 eritreere flykter fra landet hver måned – til tross for at eritreiske grensevakter har ordre om å skyte for å drepe, skriver Noas på sine hjemmesider.
Kan ikke reise hjem
Yonas krymper seg. De var ni søsken, nå er de åtte. Foreldrene er i 70-årene og bor i Eritrea.
- Nå er det bestemt at kistene skal med et fly som kommer til Asmara fredag, sier Yonas.
Han kan umulig følge kistene helt til Asmara. Han er en desertør og forræder, og risikerer i verste fall livet, i bedre fall fengsling, dersom han vender tilbake til hjemlandet. Han er en av flere tusen unge menn som har forlatt Eritrea, et land med omtrent samme antall innbyggere som Norge. Yonas og Filimon har eritreiske kamerater i mange land, i Sudan og flere europeiske.
Nå er de glade for å bo i Norge og på Hitra. Og at de har hverandre. I Eritrea hjalp de til i sine respektive fedres bedrifter. Filimons far er elektriker, og Yonas bilmekaniker. Yonas ønske er jobb i et bilverksted. Begge ønsker seg hus, hjem og egen familie i Norge. Mest av alt ønsker de at det skal bli fred i Eritrea.
- Hele EUs ansvar
Den svarte varebilen følger skiltene til cargo-avdelingen på E. Venizelos, Atens internasjonale flyplass. Der vil kistene bli veid, før de settes på et kjølerom.
Sikkerhetssjef George Zorbanos har sett slike kister før. Når han hører at disse to er fraktet med båt fra Rhodos, vet han med en gang hvem de døde er.
- Hellas er et grenseland med mange tusen øyer. Flyktningestrømmen er en varslet katastrofe, vi vet at den kommer når det blir vår og varmere i luft og vann. Flyktningene betaler dyrt, for hva, for ingenting. Menneskesmuglerne seiler bevisst på klippene og lar båtene synke. Det som skjer i Middelhavet er ikke bare et gresk problem, men hele EUs ansvar, sier Zorbanos engasjert.
Han vil at tragedien i Middelhavet skal skrives om, og opphever fotoforbudet på området slik at Adresseavisen kan ta bilde av kistene.
Trafikken er stor på cargo-avdelingen. Gods fraktes inn og ut i høyt tempo. Støyen er intens. Midt i kaoset vil Yonas ta et siste farvel. Kistene står fortsatt i bilen. Skjermet av halvt lukkede bakdører tilbringer han en stund alene med Elyud og Selemawit.