Vår faste spaltist Ørjan Strømmen (f. 1990) er en engasjert hitterværing. Utdannet tegnspråktolk, politisk aktiv og har tidligere drevet med radio og revy på hobbybasis. @orjanmen på Twitter.
Her er hans innlegg i spalten "Fra sidelinja".
Sport har aldri vært helt min greie
Sport har aldri vært helt min greie. Mine to eldre søsken har derimot vært rimelig habil i henholdsvis håndball og fotball. Som liten ble hver eneste helg tilbragt på en vond tribunebenk i en eller annen idrettshall. Når sesongen endelig tok slutt var det bare å ta turen til fotballøkka for å overvære cup etter cup med ”gutter 12”, uansett vær selvsagt. Høydepunktet var ei sliten vaffel som gjerne hadde blitt stekt i hopetall før kampstart. Jeg har ennå traumer fra seige vafler som setter seg fast halvveis ned i halsen. Kun Cola kunne få noe slikt til å gi slipp.
Resultatet var at jeg var dritlei lagsport allerede før det i det hele tatt ble min tur. Men med en over gjennomsnittet sportsinteressert mor, var ikke ”nei” et reelt alternativ. Og bra var det. For etter en stund skulle det vise seg at jeg var en dugelig målvakt. Det var en lysende karriereutsikt jeg hadde helt fram til den dagen jeg skulle være med mamma på kamp. Hun spilte også fotball. En gjeng styggamle damer (etter den standarden jeg hadde som åtteåring) møttes en gang i uka for å spille kamp mot noen andre styggamle damer fra rundt omkring.
Vi to var de første som møtte opp, og jeg skulle stå i mål mens mamma varmet opp. Mamma spilte spiss, og hennes store styrke var en slagkraftig venstrefot. Såpass slagkraftig at den klarte å sparke ballskrekken dypt og urokkelig fast i meg. En saftig ball midt over brystet var nok til å slå meg i bakken. Dødsangsten var alt annet enn snikende, og jeg var sikker på min skjebne. Jeg hadde hellet med meg og overlevde situasjonen, men min lovende karriere som målvakt var over.
Jeg rykket derfor inn på midtbanen. Løping var ikke helt min store greie, så jeg hang oftest rundt målet til motstanderne. De to målene jeg skåret på 3 år var begge en lett stuss borti en allerede slapp ball på tur inn mot et åpent mål. Jeg gikk såpass mye med hendene i lomma, at kona til treneren sydde de igjen, uten at det hjalp stort på motivasjonen. Å sparke grus var mer inspirerende enn å springe om kapp etter en ball. Høydepunktet var fortsatt vafler og brus. Selv om jeg ikke minnes det selv, har min mor fortalt at jeg kunne komme løpende etter henne på tur bort til kiosken, fordi jeg også ville ha. Jeg antok nok at laget klarte seg fint uten meg på banen for noen minutter.
Treneren hadde skjønt det jeg viste for lenge siden, og foreslo derfor kulturskolen som en mer egnet fritidsaktivitet.
Det eneste kulturskolen kunne tilby var teater. Jeg hadde trodd at sport var det verste jeg kunne foreta meg, men det var fordi jeg var blitt skjermet for den skammen teater kan påføre et lite barn. Dramalæreren hadde fransk aksent og oppfylte samtlige stereotypier man har om kunstneriske sjeler. Hun hadde alltid et fargerikt silkesjal knyttet som et pannebånd, og prangende visjoner for dramagruppa. Vi holdt på i nesten ett år med første forestilling. Den skulle være i Olavshallens lille sal, og det var solgt til sammen 1000 billetter fordelt på tre forestillinger.
Dramagruppa i Skaun besto av knappe ti stykker, så dramalærerinnen hadde fått med seg dansegruppa ved kulturskolen i Malvik. Til sammen ble vi 150 stykker på scenen. Mange foreldre er nok eneste måte for å få utsolgte barneforestillinger. Slik sett er vi skilsmissebarn et røverkjøp.
Det er verdt å nevne at jeg var eneste gutt blant disse 150. Du skulle trodd jeg hadde det som plommen i egget, men sannheten er en helt annen. Ikke bare var kostymet en tettsittende svart topp og matchende strømpebukse, men vi skulle alle sammen danse. I dansen ble vi paret, så skulle den ene løfte den andre og snurre rundt en gang.
Det kan ha vært i kombinasjon med at jeg ikke var så sterk, men jeg minnes jenta jeg ble paret med som utrolig rund, og at hun var plent umulig å løfte. Når man som elleve år gammel er iført tight singlet med strømpebukse og blir løftet av ei jente foran 1000 stykker, da tror jeg man har nådd bunnen hva gjelder fornedrelse.
…Og alt dette bare fordi mamma sparka en ball på meg 3 år tidligere. Hadde jeg vært foruten det, hadde jeg nok spilt på Real Madrid nå. Livet er finurlig slik.