I femten år er frøyamusikalen satt opp i idrettshallen. Med det nye kultur- og kompetansesenteret innviet sist høst, var det denne helga duket for første musikaloppsetning i den nye storstua. Med mindre plass enn i hallen, ble det kjørt hele fire forestillinger (inkludert en gratisforestilling for elever og lærer ved skolene på Frøya og Hitra). Totalt ble det solgt cirka 1000 billetter til de tre åpne forestillingene, og mer enn 1200 fikk med seg musikalen i løpet av helga.
- Det var noe annet en forestillingen ei hallen. Publikum kom mye nærmere. Og særlig på lørdagskvelden kokte det blant publikum. Jeg kjente bare at håret delte seg bak, der jeg satt. Og publikum ga veldig mye tilbake til ungdommene på scenen. Det var helt fantastisk, sier musikalsjef Elin Karpinski Strandheim.
Reinspikka rockeshow
Historien i Rock of Ages er enkel: Rockeklubben The Bourbon Room sliter med økonomien, og får det ikke enklere av at borgermesterens frue har satt seg som mål å få nedlagt klubben som et ledd i sin kamp mot rock og umoral.
Den noe falmede (og eksentriske) rockestjernen Stacee Jaxx skal holde avskjedskonsert med bandet sitt, og klubbeieren ser en mulighet for at dette skal redde økonomien.
Vi får en kamp mellom de gode rockerne og onde moralistene, og opp i dette får vi flere kjærlighetshistorier, svik, sjalusi, sex, svindel og masse rockenroll. Men jeg er fristet til å si: glem handlingen, som er skrevet for å binde sammen en kavalkade av rockelåter fra 80-tallet. Dette er først og fremst et show, ett reinspikka rockeshow. Eller: sex and drugs and Rock´n´roll.
De 39 ungdommene på scenen klarer å skape et show nesten uten dødpunkter.
Fra åpningen med Paradise City, så leveres det sangprestasjoner, feiende flotte dans, skuespill og humor fra en rekke dyktige artister, helt fram til avslutningslåta Dont Stop Beliving.
Et høydepunkter er Stacee Jaxx (Viljar Stabel) sin entre, hans framføring av Wanted dead or Alive, og den påfølgende scenen og låta der han blir forført av Constance (Thea Sæther). Mens vi har sett Thea blomstre i tidligere musikaler, er Viljar årets nye funn. Han kan minne litt om Hank Von Helvete i rollen sin, som spilles ut med en veldig autoritet og sjarm.
Selv om Viljar og Thea må framheves, så er årets musikal i stor grad en musikal uten enkeltstjerner, men en forestilling der mange står fram og stråler med sine bidrag.
For eksempel er Iver Tanemsmo og Daniel Øyen Sundfjord ubetalelige i sin låt “I Cant fight this feeling anymore”. Og Beatrice Meland Bremnes og Pål Audun Bogø går igjen i flere flotte innslag.
Denne omtalen er basert på generalprøven. Som sagt ovenfor er årets musikal ikke av de dypeste, med den mest gripende historien. Likevel: ser ikke bort fra at mange svelger noen klumper og tørker noen tårer under og etter premieren. For det er også rørende å se ungdommer sprudle i et reinspikka rockeshow.