Tenk deg at du er oppvokst på 1800-tallet i en søskenflokk sju. Hjemstedet er en fjellgård i Valdres. Flere uår på rad gir dårlige avlinger, og gården kan ikke lenger fø familien. Til slutt må dere selge gården, og når far dør oppløses familien. Det er med andre ord ikke eventyrlyst eller utferdstrang som gjør at du som ung voksen tar beina fatt. Fra Valdres til Frøya.

- Har tenkt mye på oldefar Gudbrand

Slektsforsker Arne Guldbrandsen har et stort stort slektstre og mange greiner å undersøke. Det er likevel oldefar Gudbrand Helgesen som har vært den med den mest spennende historien.

- Helt fra jeg var ungdom har jeg tenkt mye på oldefar Gudbrand. Han som kom fra Valdres, men endte opp på Frøya. Verken far eller farfar kjente mye til forhistorien, så jeg bestemte meg etter hvert for å forske litt selv, forteller Arne.

Noen ubesvarte spørsmål

Med pc og søkbare arkiver har han hatt et fortrinn i forhold til tidligere generasjoner. Likevel har det vært et møysommelig arbeid å sette bitene sammen til et lesbart bilde. 15 år har det tatt fra første søk ble gjort til slektsboka kom ut i fjor høst. Alle bitene er heller ikke funnet.

- Noen spørsmål vil for alltid stå ubesvart. Hvorfor valgte oldefar Frøya som destinasjon? Og gikk han virkelig hele veien?, han stiller spørsmålet ut i luften.

Frøya var målet før avreise

Slektsforskeren har funnet bevis på at oldefaren hadde tenkt seg øyregionen som mål, allerede før han forlot Valdres. I kirkeboka for Reinli kirke er det skrevet ut en attest til Gudbrand Helgesen for reisen. Datoen er januar 1861, bestemmelsessted Hitteren prestegjeld. På den tiden var ikke Frøya en egen kommune, og hørte til under Hitteren prestegjeld og Hitteren kommune.

Dette var midt i utvandringstida, hvor mange valgte å reise til Amerika. Hvorfor Gudbrand valgte å prøve lykken et annet sted i Norge finner man ikke noe klart svar på, men Arne har tenkt seg flere årsaker.

- Ingen søsken eller familiemedlemmer hadde reist ut før ham, og kunne sende penger tilbake til en ”Amerikabillett”. Det var flere som reiste ut til kysten, hvor man kunne livberge seg på fiske, og muligheten til å skaffe seg en husmannsplass var gode, forklarer Arne.

Bok som gave til slekt og venner

Det neste sporet etter Arnes oldefar finner vi på Måsøval i 1865. Han hadde tatt seg arbeid på en gård der, og kort tid etter ble han kjær i tjenestejenta på gården.

- De giftet seg, og fikk seg en husmannsplass som tilhørte gården. Det ble spennende å følge livet deres videre på Frøya, sier Arne om arbeidsprosessen.

Det ble etter hvert mye stoff om Gudbrand Helgesen og hans etterkommere. Arne tenkte at dette kunne være interessant for flere enn ham selv, og besluttet å gjøre en bok ut av informasjonen han hadde fremskaffet. Et beskjedent opplag ble trykket opp. Mest tenkt som gave til nærmeste slekt og familie.

- Boka er nok ikke for allmuen. Den er mest for spesielt interesserte, mener forfatteren selv.

- Boken har lokalhistorisk interesse

Det er ikke bibliotekar Gunhild Riiber helt enig i.

- Boken inneholder ikke kun slektstrær og slektslinjer, men historiefortelling over 100 år. Arne skriver om de samfunnsmessige forholdene som tvang folk til å bryte opp, og søke et annet sted for å finne et utkomme. Boken har lokalhistorisk interesse, mener Riiber.

Slektsforskning – mer populært

Arne er formann i DIS-Sørfosen (Data i Slektsforskning), og har merket at slektsforskning har fått en økt popularitet de siste årene. NRK-programmene ”Hvem tror du at du er” og ”Anno” har begge satt et fokus på slektshistorie.

- Slike programmer kan nok tilskrives mye av årsaken til at slektsforskning har blitt en hobby for flere, sier Arne som fortsetter med å forske på flere greiner av slektstreet.

- Men en ny bok blir det ikke, smiler Arne Guldbrandsen.