Kommentar:
Mandag ettermiddag; en jente og hennes mor er på sykkeltur i Fillan. I det de passerer fv. 714 i 60-sonen ved Kystmuseet, kommer en bil. Jenta og bilen krasjer i overgangsfeltet. Jenta skades og flys til sykehuset med luftambulansen. Heldigvis ser det ut til å ha gått forholdsvis bra denne gangen.
Dette er skrevet uten noen form for skylddeling; politiets etterforskning får avklare om syklisten eller bilføreren har skyld, eller om de må dele på den. Poenget er at det er de myke trafikantene som taper et slikt møte. Alltid.
Dette er også skrevet uten å ha noen som helst kunnskap om fart kan ha vært en medvirkende årsak til ulykken. Men erfaringsvis kjøres det hardt over denne bakketoppen. Og aller skumlest virker det når tungtrafikken kommer dundrende.
Men det som er sikkert og visst, er at lokalbefolkninga frykter denne overgangen, og har gjort det lenge. Og det var det jeg hadde begynt å skrive om for noen uker tilbake.
Av familiære grunner er jeg av og til i dette området og kan sitte å skue ned på hovedveien akkurat her. Og svært ofte kommer både personbiler og lastebiler sørvestfra i (altfor) stor fart når de passerer denne fotgjengerovergangen. Og nesten like mange «tar fart» på vei ut av Fillan i retning Barmfjorden over denne kulen hvor gangfeltet ligger.
For få år tilbake var trafikkbildet i nettopp dette området opp til lokalpolitisk diskusjon. Etter en del om og men, gikk veivesenet med på - ikke å senke fartsgrensa - men å flytte starten/slutten på 60-sonen noen hundre meter lenger bort. Det har nok hjulpet litt, men fortsatt brytes fartsgrensa notorisk.
(Jeg har ikke annet faktabelegg for denne påstanden enn mine egne observasjoner, men tror at en enkel fartskontroll raskt ville gitt meg medhold.)
At veivesenet har sine regler å forholde seg til, er nå en ting. At det lokalt også var politisk motstand mot å fremme et krav om nedsatt fartsgrense, er mindre forståelig. Selv den som kjemper for best mulig logistikk, bør ha hjerte nok for myke trafikanter til å innse at fortsatt er det mye som gjenstår for å trygge sikkerheten til gående/syklende i Fillan.
Det har vært snakket om å bygge omkjøringsvei forbi Fillan. Uansett om man støtter et slikt forslag eller ikke, så er det urealistisk å tro - med dagens økonomiske situasjon i fylkeskommunen - at et slikt veiprosjekt blir realisert på mange, mange år ennå. Innen den tid, om den tid kommer, skal svært mange myke trafikanter passere de mange overgangene i Fillan. Derfor må man tenke enklere, kjappere løsninger.
I sentrum ligger øyregionens mest trafikkerte gangfelt. Her passerer 300 skolebarn ved Fillan skole til/fra skole sammen med all Frøya-trafikken og store deler av Hitra-trafikken.
Her jobbet trafikksikkerhetsutvalget med å prosjektere undergang eller gangbru over. Men ga utmattet opp i kampen mot byråkratiske krav om hellingsprosent o.a., og mot økonomi selvsagt. Jeg tenker med gru på den dagen en bil eller lastebil dundrer inn i en flokk … nei, jeg bør ikke skrive det. Men det er det jeg tenker. Egoister som vi er, vi bilister, som skal fortest mulig fram.
Små barn er uberegnelige, det må vi ta høyde for. De kan løpe plutselig ut i veien. Og selv om bilisten kan være uten skyld, er det barnet som taper i sammenstøtet.
Kjørekultur kan vi alltid snakke om må forbedres, men det skjer ikke. I stedet må vi tilpasse fysiske hindere slik at risikoen for slike hendelser blir minst mulig, for eksempel lik som de to rundkjøringene i sentrum fungerer som fartsdempere. Eller med sjikaner som tvinger oss bilister til å senke farten, slik det finnes på andre tettsteder.
På samme måte som mandagens hendelse aktualiserte teksten min, bør lokalpolitikerne gå i ny dialog med veieier fylkeskommunen og Statens vegvesen og kreve fysiske fartsreduksjonstiltak på begge inngangene til Fillan. Jeg håper noen tar ballen.
Den mye brukte frasen «Vi har ingen å miste» er sjelden mer passende.
