Fra sidelinja
Min idrettskarriere endte så alt for tidlig. Uten de store triumfer, selv om talentet kanskje var der - et eller annet sted. Vi guttene var jo alle fotballspillere den gangen. Best i verden, selvsagt. Og noe var vi jo gode på. Jeg var best på å dra opp sokkene etter hvert som de skled ned. Det var "godfoten" min. Hvis det sto mellom å dra på plass sokkene eller å ta i mot en flott pasning, var det sokkene først. Det skapte forvirring.
Og så var det en annen ting jeg ble god på. Vi spilte ofte fotball på snuplassen i Jektvika, og hver femte minutt – minst – havnet ballen i sjøen. Da måtte vi kaste stein på utsida av ballen slik at han drev inn til land igjen. Vi ble rimelig gode til å kaste stein – med kirurgisk treffsikkerhet.
På fotballaget ble jeg satt på topp. Jeg sprang ganske fort og skjøt hardt. Noen hevder at det skortet litt på teknikken. Og at jeg skåret bare når ballen oppførte seg eksemplarisk. Ondskapsfulle tunger, det.
Farten er nok ikke den samme i dag. Nå springer hodet mye fortere enn rumpa, og det gir seg uttrykk i en løpestil som utfordrer estetikken mer enn noe annet. Muskelvevet er blitt bare pølsevev etter alle baconcheesene på Narvesen. Fotballforståelsen er enorm, som den pleier å være hos fotballfedre. Men noe comeback er neppe aktuelt.
Likevel har jeg aldri gitt opp håpet om en idrettskarriere. Lenge har jeg drømt om en jobb i Fotballforbundet. De som mislykkes med egen fotballkarriere havner vel kanskje der. Da får de jo tak i pengene likevel. Og de kan kose seg i det skjulte med kanapeer og paraplydrinker. Det hadde passet meg godt.
Kanskje er det mest sånn i de internasjonale fotballorganisasjonene. Vi får håpe det. Her til lands begrenser det seg vel til kaffe og svele over Sognefjorden? Eller en tørr sandwich fra matvogna på Bergensbanen. Egentlig rart at de ikke vil vise fram denne reisevirksomheten. Det kan jo ikke være snakk om mange kronene.
Før var det fotballkamper. Nå er det fotballpamper. Det er en sånn jeg har hatt lyst til å bli. Daglig har jeg vært inne på NAVs nettsider, under ledige stillinger, og søkt på "fotballpamp". Så langt har det ikke vært noen treff.
En av pampene var min største helt i barne- og ungdomsårene. Michel Platini. Jeg forgudet ham som fotballspiller. Ballen lå klistret til bena. Han hadde et fantastisk overblikk og strødde om seg med krempasninger. Han var farlig foran mål også. Michel og jeg ville ha utfylt hverandre på banen. Jeg hadde farten, han hadde alt det andre. Det skjedde aldri, og nå er han utestengt fra fotballen i seks år på grunn av fanteri som ikke tålte dagens lys.
FIFA-presidenten gjennom 17 år, Sepp Blatter, fikk også rødt kort til slutt og seks år karantene. Han nektet først å gå av banen, men ble til slutt geleidet inn i garderoben for en siste oppvask.
Nei, jeg skjønner godt at de høye herrer er imot åpenhet. Folket liker kanapeer bare når de gis mulighet til å forsyne seg selv. Alle liker å være på VIP, men vi ikke liker ikke når noen får være det hele tida, jamfør Jantelovens paragraf 1, 4 og 6. Det er godt med baconcheesepølser, altså, men det blir uspennende og lite luksuriøst i lengden.
Norges Fotballforbund måtte nylig tåle en takling på grunn av manglende åpenhet. Det som har vært mest åpent i fotballforbundets virksomhet i det siste, er vel forsvaret til herrelandslaget. Mye annet har tydeligvis ”ligget i en gjenlåst skuff”. Etter at media viste knotter, har man blitt tvunget til å åpne seg litt, men det virket ikke som man gjorde det med overdreven velvilje og tilfredshet.
Kunne godt ha tenkt meg kanapeer i noen år. Spist litt gourmet på fotballfolkets regning. Og reist til fjerne himmelstrøk. Men det er vel for sent nå. All åpenheten ødelegger jo for kosen. Når har fotballforbundet også innført folkelighet som verdi. Det vil være helt ødeleggende for fotballpampen. Hvem vil vel satse på en slik karriere i framtida?
Når det ikke ble proffkarriere i England, var fotballorganisasjonene mitt siste halmstrå for å vinne noe i idretten. For personlig vinning er jo vinning det også.