Så kom den endelig. Snikende. Forsiktig. Nesten umerkelig. Først en liten hestehov mellom de siste krampene av marsrier og bakkefrost. Så et hvin av yrhet og lykke fra en tjeld. Så lysere kvelder og kortere netter. Og så finner en eim av nygjødsla åker veien inn nesegangene. Og plutselig var den altså her. I fullt monn. Våren.

Jeg elsker våren. Jeg er et vårmenneske. Jeg våkner etter vinterdvalen. Tar på småsko og hører grusen knitre under skosålene. Jeg tar på sommerjakken og korte bukser, og viser mine lyseblå legger. Som blir enda mer lyseblå av å møte den fortsatt iskalde vårlufta. Men det gjør ingenting. For det er sol. Og så lenge det er sol tåler jeg å fryse. Jeg tåler korpsmusikk også. Og russ.

Og så ler jeg høyt. Og masse. Av vitser som ikke trenger være spesielt morsomme. Men det kiler i kroppen. Så jeg må bare le. Og selv om kroppen har tilbrakt det meste av tida på en sofa de siste månedene, er den lett og ledig og smidig og sprek når våren kommer. Ikke spesielt smekker. Ikke ennå. Jeg ser tydelig konturene av de fjorten Kvikk-lunsjene, de tre kiloene med smågodt og melkesjokoladeplatene jeg uten hemninger tyna i meg mens dagligvarebaronene kriga om å være billigst på kalorier rundt påske en gang. Jeg ser de ekstra medisterkakene jeg meska meg med i desember, og jeg ser resultatet av at jeg tømte svigermors kakeboks til frokost lenge før jul. Men like fullt danser jeg meg inn i furuskogen og kvitrer om kapp med fuglene over langstrakte enger av hvitveis og humlesurr. Med joggesko på.

Alt var i sin skjønneste orden og akkurat slik våren skal være. Deilig, lattermild, ukontrollert og utslipt. Helt til den dagen sjefen lanserte ”sykle-til-jobben-aksjonen”. Ja, dette skal jeg være med på, sa jeg bråkjekt. Jeg kjenner ikke mine egne begrensninger på denne tida av året. Jeg eier ikke begrensninger, rettere sagt. Jeg kasta meg på et lag. Det ivrigste av de alle. Laga meg en plan for hvordan jeg skulle få samla flest mulig poeng. For jeg er ikke med i en konkurranse for å tape. Jeg er ikke med for å smake på den sure andreplassen heller. Jeg er med for å vinne. Vinne, sa jeg. Noen kjære mor har jeg aldri vært. Konkurranser skal vinnes.

Og for et vårmenneske i full blomst virker en konkurranse – som innebærer å samle mest mulig poeng på fysisk aktivitet – lekende lett. Det trodde jeg. Inntil lista over de andre deltakernes hyperaktivitet åpenbarte seg på skjermen foran meg. For her holder det ikke å sykle til jobben. Nei, langt ifra! Sykle til jobben er som en millimeter å regne i det som har blitt et kappløp fra helvete. Spesielt for meg som kun har skarve 5 kilometer tur/retur jobb. Her skal det nemlig sykles på milevis hver dag. Og om du trodde dét holdt, tok du feil. Ja, du også. Det skal jogges og yogaes. Det skal vaskes hus og gjøres hagearbeid til hendene drukner i vannblemmer. Det skal danses og løftes vekter og sit-upes og svømmes.

Og mannfolka slår seg på låra og bare:

– Hvor mye fysisk aktivitet ble det på deg i helga da? Du må huske at all fysisk aktivitet må registreres, vettu.

Og jeg bare:

– Jeg hadde hodepine …

Det var sjølsagt ikke sant. Men jeg har jævlig vondt i ræva da. For like fullt måtte jeg – tross helg – sykle omlag 17 mil. I en altfor tight trikot. For å samle poeng til aksjonen med det latterlige og villedende navnet: ”sykle-til-jobben-aksjonen”. Jeg som ikke liker å sykle en gang.

Jeg savner våren som den en gang var. Den gang det bare var himmelen som var gul og blå.

KARIN JEKTVIK