Helgepraten
Marit Aslaug Johansen
Alder: 60
Bor: Brundalen i Trondheim
Yrke: aktivitør
Familie: to døtre
Aktuell: med innsamlingsaksjonen Marits hjertesak. Går til fots i fra Trondheim til Oslo til inntekt for kreftsaken.
Ikke en dag uten: familie og venner.
Spiser og drikker: vann og te. Vanlig norsk mat, med mye grønnsaker til.
Reisemål: til høsten skal jeg og døtrene mine til London og feire 60- års dagen min.
Ser: lite TV.
Lytter til: Jeg er veldig glad i musikk og hører på alt mulig. Adele liker jeg godt.
Leser: ikke mye, siden jeg ikke greier ikke konsentrere meg lenger. Men er veldig glad i historie.ver ei tå.
- Jeg har sår på hælene og blemmer på hver ei tå. Men jeg skal fram, jeg gir meg ikke.
Mange års sykdom
For omlag 10 år siden ble frøyværingen Marit Aslaug Johansen kreftsyk. I takknemlighet over å bli frisk etter mange år med sykdommen, bestemte hun seg for å selge en del av tingene sine til inntekt for brystkreftforeningen. Men da hun fikk vite at en liten gutt på bare fire år døde samme dag som hun hadde sin siste operasjon, ville hun heller samle inn penger til Barnekreftforeningens forskningsfond, Vilde Wedø Jektvik minnefond og Sykehusklovnene. 27. mai startet hun på gåturen i fra Trondheim til Oslo for å samle inn enda mer penger.
- Hodet og sinnet er like lyst, men det har vært en fysisk tøff tur. I dag gikk jeg en kort etappe på under to mil og den brukte jeg seks timer på. Så det går sakte men sikkert framover.
Hvor befinner du deg akkurat nå?
- Nå er jeg ferdig med dagens etappe (onsdag) og jeg befinner meg på Jessheim. I morgen går turen til Skedsmokorset, også videre til en privat adresse. Da har jeg gått over 60 mil. Turen har blitt noen mil lengre enn jeg hadde trodd i utgangspunktet fordi det er mange plasser jeg ikke kan gå, jeg kan for eksempel ikke følge E6 lenger.
Rekker du fram til Oslo til datoen du satte deg som mål?
- Jeg er i rute og den 24. juni skal jeg komme fram til Oslo som planlagt og siste stoppested foran Stortinget. Mange ganger har hver etappe vært på ti-tolv timer, så jeg har gått og gått for å ikke henge etter tidsmessig.
Har turen gått som forventet eller har du angret deg?
- Turen har gått som forventet. Hver eneste dag har jeg gledet meg til å ut og gå igjen. Tross smerter i føttene så har jeg ikke angra et sekund. Ikke tale om. Fram det kommer jeg, selv om det tar litt tid. Det jeg ikke hadde ventet meg, var å møte så mye hyggelig folk. Jeg vet det er mange hyggelige folk der ute, men jeg hadde ikke drømt om at så mange var langs min rute i fra Trondheim til Oslo. Jeg har fått sponset overnatting og mye annet forskjellig underveis. Jeg har hatt folk som har møtt meg og gått sammen med meg. Folk som forteller at de liker og følger Facebook-siden min, de stopper langs veien, heier og tuter på meg. Det er såklart veldig artig. Jeg har opplevd mye hjertevarme på turen.
Noe annet som har overrasket deg?
- Jeg har alltid elsket Norge, men det er virkelig en utrolig flott natur vi har her til lands. Ellers har jeg vært veldig utrolig heldig med været. Jeg hadde forventa meg mer regn.
For meg var det veldig spesielt å gå over Dovrefjell alene. Da jeg var kreftsyk så håpet jeg en dag å kunne gjøre nettopp det. Og det klarte jeg. Da jeg skulle lage et videoinnslag av dette, måtte jeg gjøre ni-ti videoklipp fordi jeg gråt så på de alle. Omsider klarte jeg å ta meg nok sammen og det ble til slutt den videoen jeg la ut på Marits hjertesak på Facebook, hvor det har vært mulig å følge turen min. Det å få oppleve å gå over Dovrefjell som jeg hadde drømt om, det var virkelig stort.
Også har du hatt selskap av fire frøyværinger på turen...
- Pengene jeg samler inn skal blant annet gå til Vilde Vedø Jektviks minnefond. Derfor var det veldig sterkt for meg at hennes foreldre Ellen og Kolbjørn, samt tante Ulrikke og onkel Christoffer kom i fra Frøya og møtte meg i Ringebu. Jeg tror også det var sterkt og tøft for dem. Ellen og Ulrikke gikk 2,3 mil i lag med meg på etappen til Mageli. Det betydde veldig mye for meg, jeg får tårer i øynene av å tenke på det. Det ble absolutt en veldig spesiell dag, som jeg ikke kommer til å glemme.
Hvordan går det så med innsamlingen din?
- Selv om jeg har fått blest i ulike media, både NRK og Dagbladet underveis i turen, så har det ikke kommet inn så mye penger som jeg hadde håpet. Men jeg tror at folk etterhvert har innsett at jeg har kommet veldig langt og våknet. Jeg har ikke tenkt å avslutte kontoen riktig ennå, så om det er flere som vil betale inn på kontoen til Marits hjertesak, så er det muligheter for det. Kontonummeret er: 4212.14.95052.
Møtte du elgen du var så redd for på forhånd da?
- Jeg har for det meste gått lange strekk alene og opplevd mange helt øde plasser. Jeg i utgangspunktet var redd for å møte elg på disse strekkene, men elgen den dukket ikke opp. Det gjorde derimot moskusen. Huff den var så stor, der jeg kom vandrende freidig alene i fjellheimen. Men det gikk bra det også. Jeg har i tillegg hatt noen skumle episoder med trafikken, men jeg har passet på å ha refleksvest på meg for å være mest mulig synlig.
Hvordan føles det å snart nå sitt endelige mål?
- Det blir utrolig deilig, og jeg begynner virkelig å se enden på det hele. Samtidig skal det bli rart å ikke gå videre på lørdag.
Hva er det første du skal gjøre når du kommer frem?
- Da skal jeg møte slekt og venner som har kommet til Oslo for å ta i mot meg. Vi skal ut og spise middag og kose oss i Oslo i helga, før jeg reiser hjem til Trøndelag på søndag. Etter omsider å ha oppfylt målet og drømmen om å gjøre noe for kreftsaken. Det kjennes veldig godt.