Aksel Ulrik Johansen er født, døpt, konfirmert og oppvokst på Sula. Her har han levd hele sitt liv og her skal han dø, når den tid kommer. På besøk under Suladagan i helga, møtte lokalavisa Johansen, som gjerne deler av sine livserfaringer.

Da Aksel var 13 år begynte han å dra på sjøen med faren for å dra opp fisk. Samtidig gikk han på skolen sammen med 15 skolekamerater.

- På den tiden bodde det over 500 mennesker her, forteller han. Aksel har vært på havet hele sitt liv, i både medvind og motvind. Og orkan. Han har sett været tatt mange tak. Da ekstremværet "Tor" herjet satt Aksel i stua si på ettermiddagen. Vinden hadde punktert de fire storrutene i stua.

- Da hørte jeg en ulyd og gikk ut for å sjekke. Det var som jeg trodde, taket holdt på og fòr, forklarer han. Aksel gikk til naboen og bar med seg en seks meter lang jernstige i sterk storm for å sjekke taket. Da han kom seg opp på taket trodde han at han fikk hjerteinfarkt så han la seg ned, forteller han. Heldigvis var det ikke et infarkt og både Aksel og taket berget.

- Sula og skjærgården rundt er som et filter forklarer den nye eieren av Terna, Ola Flyum. I gamle dager var nettopp det som rekte inn fra storhavet en ekstranæring. Ungene samlet rek i fjæra og byttet det mot andre ting. Aksel har tatt opp mang en flaskepost, flere fra Island og det store utland.

- Det har også drevet opp noen lik, ungene var livredd for mørket og trodde det var spøkelser, sier han. Selv har han bygd brygga si og lagt gulvet i huset av planker han har funnet i fjæra.

Lunefullt vær

At været ute på øyene er lunefullt kan Aksel skrive under på. Det var en stille dag og Aksel sa til sin daværende samboer at han skulle ut å hente dreggen han hadde mistet. Han var ikledd ullstrømper, ullstrømpebukse, kjeledress og korte lærstøvler. Så kom været som julekvelden på kjerringa, det blåste opp til orkan.

- Orkanen kom med dreggen, men fylte båten min med vann, forteller Aksel. Han satt i trebåten med vann til livet før han etter en stund kom seg ut av båten, sparket av seg støvlene og svømte mot et skjær. På skjæret satt han krøket sammen med hodet inn i kjeledressen og ventet på helikopteret. Han satt helt til han så at lyset fyret tentes. På spørsmål om han tenkte på at han kunne fryse i hjel svarer han:

- Nei det tenkte jeg ikke på engang. Hvis du blir redd i slike situasjoner er du død.

Etter en stund kom broren og onkelen roende ut og hentet ham. Da han kom i land gikk han og badet i badekaret før han tok på seg findressen og til forsamlingshuset på juletrefest.

- Lærstøvlene fant jeg igjen dagen etter på en fire- fem meters dyp. De har jeg den dag i dag, forteller sulaværingen.

Husrom og hjerterom

Aksel er såpass voksen at han levde under krigen. Han forteller at de egentlig ikke visste hva krig var ute på Sula. De hadde jo hørt det i radioen, men de var veldig forskånet for krigshandlinger. En gang fikk de telefon fra fastlandet om at tyskerne hadde tenkt å bombe noen oljetankere. Da dro folket ut i skjærgården og satte opp telt. Oljetankerne ble heldigvis aldri bombet. Under krigen og i etterkrigstiden var det ikke de beste kårene ute på øyene. Aksel hadde syv søsken og manglet både klær, mat og penger. Det de hadde nok av var hardt arbeid. Men det hindret aldri folkene fra å ta inn fremmedfiskere fra Hitra, Frøya og andre steder.

- Ser du det lille huset der? Der bodde det 18 stykker. Tenk deg de haugene med klær og sko. Kjøkkenet var så lite at hvis du satt ved kjøkkenbordet rakk du fram til komfyren der kaffekjelen sto, forteller han.

Den veien høna sparker

Det kan være vanskelig å forestille seg hvor grisgrendt og avsides Sula var. Da moren til Aksel fikk blødende magesår måtte hun reise i åtte timer med båt inn til Trondheim for å bli operert.

- Hun levde over. En unggutt på 24 år fikk lungebetennelse og måtte inn til sykehuset. Han greide seg ikke. Hvis noen skulle føde kom jordmoren roende i en færing fra Bogøya. Doktoren fra Frøya hadde kontordag en dag i uka ute på Sula. Men vi har hatt det fint og greid oss bra, sier fiskeren. Han kunne aldri tenkt seg å bo en annen plass. På Sula har man verken steinras eller snøras.

- Hadde jeg bodd under sånne forhold hadde jeg blitt nervøs, sier han. Det beste rådet han kan gi er å holde hodet kaldt i alle situasjoner.

Sula har den siste helga vært full av folk som har deltatt under Suladagan. I de første årene det var Suladager synes han det var flott. Men de siste årene har det blitt mindre og mindre mennesker og han tror ikke det kommer til å ta lang tid før det er uøkonomisk å arrangere dem.

- Jeg tror Suladagene kommer til å gå den veien høna sparker.