Helgepraten med Helge Selvåg (62):

Jeg vil kalle ham en ekte sjøulk, så lidenskapelig opptatt Helge Selvåg er av båter, seiling, skipsmysterier og alt som har med havet å gjøre. I hvert fall når vi får en prat med ham bare timer etter at han har ledet skuta "Laila", et mannskap på fire og seg selv fra Breivika på Fjellværsøya, via Ålesund, tvers over Nordsjøen til de britiske øyene og tilbake igjen, og får høre om alle opplevelsene.

- Badet, soverommet og kjøkkenet slingrer og bølger ennå, sier Selvåg med etterfølgelge latter. - Det er så man blåholder i kjøleskap-døra og fortsatt venter på at innholdet kommer deisende ut, sier han. Og ler hjertelig igjen.

Det er blitt 22 år siden Helge Selvåg kjøpte den gamle seilbåten bygd i 1930. Den gangen var "Laila" et vrak, og det er lagt ned utallige timer arbeid med bygging og restaurering for å få båten i dagens stand.

- Båten skulle søkkes, men jeg hadde et bilde i hodet hvordan dette skulle bli. Da jeg kom hjem med båten, mente folk at spinne gal, at et eller annet hadde klikka oppi skallen. For hun var jo så "råtti" at jeg kunne sparke ut sidebordene. Da folk kom for å se, stakk jeg hodet ut til dem, jeg. hehe.

- Du er veldig opptatt av båt, skjønner jeg.

- Noen leser bibelen, noen sykler og sykler, og noen er båtgal, sånn som meg. Noen kommer over det etter noen år, etter å ha fått kona på nakken, mens jeg er aldri blitt kvitt det. Kona sier at det snart renner saltvann ut av munnen min.

For seks år siden tok Selvåg med seg et mannskap på langreise til Shetland. Det ble en flott tur, og i sommer tok Selvåg fatt på en ny langtur.

- Problemfritt?

- Ja nesten. Du vet, det er et skrog på 80 år. Vi har hatt litt lekkasjer etter Nordsjøen. Det har vi forsåvidt klart å gjøre noe med. Så fikk vi vann i dieselen og en motorstopp på grunn av det, samt noe småtteri. Men ellers har det gått bra. Det vil si, vi møtte mye stor sjø uti Nordsjøen ved første forsøk ut fra Ålesund. Etter åtte timer i havet ble det gjort et lite mytteri av kvinnfolka. De spurte hvor mange timer igjen, og da svaret var noen og tyve, lurte de på om vi kunne snu. Så vi snudde, fikk sørvestkulingen rett i ræva og satte tilbake til Måløy.

- For store bølger, med andre ord?

- Ja, det var ikke direkte behagelig. Det gikk ikke å ligge i køya, for å si det sånn. Etter to døgn i solskinn i Måløy, hadde vi en rådslagning; det var nå eller aldri. Så vi dro. Og da ble været enda verre. Men da var vi mer herda og skjønte hva vi gikk til. Du vet, når man er fra landjorda og blir utsatt for tredve timer i karusell, er det hardt for noen enhver. Men de siste tre-fire timene inn mot Nord-Shetland hadde vi solsteik og fin seilingsvind.

Her på Unst, Storbritannias nordligste punkt, prøvde Helge å ettergå merkelige hendelser han opplevde fra forrige Shetlandstur. Nede i salongen på båten står en kopp med innskriften "White Wife", som viser til et gammel sagn fra Shetland. Da de reiste til Shetland i 2010 mente mannskapet at de hadde fått besøk av sagn-kvinnen. Ting ombord i båten forsvant på mystisk vis, og Selvåg forteller om mange rare hendelser.

- Jeg forhørte meg litt med folk på Unst, som ikke hadde sett noe til White Wife siden vi var der sist. Vi plagdes jo med at ting forsvant, uten at noen hadde rørt dem. Da jeg fortalte dem om våre opplevelser på hjemveien, så flirte de godt.

- Du tror litt på denne historien sjøl, du?

- Hehe, ja, jeg syns jo det er litt artig å tro på det også, jeg da. Hun har nok slått seg ned i Ålesund nå, det er en fin by det. På Unst var vi ei lita uke. Vi skulle på vikingfest, men dit kom vi aldri, for i annethvert hus ble vi dratt inn på mat og wisky. Det er ikke måte på gjestfrihet, de er glade i Norge og nordmenn der.

Ferden gikk så videre til Lerwick, der Helge og mannskapet hadde følge av masse hvaler. Vel i land, besøkte de blant annet museet som er laget til minne om Shetlandsgjengen fra norsk krigshistorie. Ferden sørvestover gikk via øygruppa Fair Isle, med 60 fastboende og et voldsomt antall sauer og fugler.

- De har ei ferge som vinterstid blir dratt på slipp inne i berget for å finne ly for været. Her er det værhardt om vinteren, kan jeg forestille meg. Men det er trivelige folk, noen snakker faktisk norsk, forteller Selvåg og forteller videre om ferden til Kirkwall.

- Knallgrønt gress, så jeg skjønner at vikingene slo seg ned her. Og massevis av kyr som ga verdens beste biff. Jeg er kresen på biff, men der åt jeg så kjakan nesten gikk ut av ledd!

Planen videre var å gå til Wick i Skottland. Men gode og mange råd fra lokalkjente, frarådet dem dette.

- Det var meldt skikkelig lavtrykk. Etter 100 værmeldinger og jeg vet ikke hvor mange folk vi prata med, så ble det avgjort at vi følger høytrykket over Nordsjøen for å rekke hjem til avtalt tid. Over mot Norge og Utsira fikk vi høytrykket og motorsegla fint hele veien. Her fikk vi øyeblikkelig råd om å fortsette videre til Bømlo. Og ja, noen timer senere, blåset det skikkelig opp der vi hadde vært.

- Så et godt rådt er å ta imot råd fra kjentfolk?

- Ja, snakk med de som bor der og ikke yr.no, eller Norsk tipping som jeg kaller det.

Hjemveien gikk via Florø, Stord, Bergen, Ålesund, Ona, Kristiansund og altså Hitra.

- Så nå går dere og gynger?

- Ja, jeg står bare og stabber mens jeg står på dass og pisser. hehe

- Fornøyd med mannskapet?

- Ja, du verden, det skal jeg si deg! Vi hadde sånn kjemi at vi hadde ikke ett problem oss imellom på fem uker. Ikke krangla vi eller sloss i fylla eller noe som helst. Ingen ble sjøsyke av betydning og alle gjorde jobben sin. At vi fikk det til så bra, er artig. Det blir jo litt ekstra spenning når alt er sjølgjort. Man går litt på tærne. "Holder det? Er det gjort godt nok?". Ting kan skje, og er du da uti havet kan det bli ei stund til vi blir henta, hvis noe skulle skje.

- Du har vel allerede tenkt ut neste tur også?

- Jeg skal til Lofoten i vinter og fiske skrei. Du må ikke skrive det helt bastant, da. Men hvis ikke noen kommer i veien og alt klaffer, så har jeg i alle fall lyst.

950 50 030 Bjorn@hitra-froya.no