Hei, sier jeg og nikker smilende i det jeg passerer.

Vedkommende – en tidligere kollega – snur seg bort. Later som han er veldig opptatt med noe i en helt annen retning. Han fester til slutt blikket i en rød trevegg. Som om han skal studere flisa eller at malinga tørker. Uten tvil noe veldig interessant.

Det er egentlig ikke denne røde treveggen som står i mellom oss. Vi er ikke uvenner heller. Og vedkommende er slett ikke overlegen. Ikke egentlig. Han er flau. Og ubekvem. Han er nemlig fanget i jakten på Pokémon. Noe han slett ikke ønsker å vedkjenne seg. Derfor prøver han forgjeves å gjøre seg uidentifiserbar, mens sønnen trykker konsentrert og iherdig på mobiltelefonen.

Pappa, se, pappa!

Jeg fanget en!!! Pappa!!!

Men pappa har møtt veggen. Og ved veggen skal han forbli til fornemmelsen av kjentfolk har sluppet taket.

Min kollega er i godt selskap. Akkurat på dette stedet - som er et slags vrimlebol for fanatiske Mon-ere – kryr det av barn som sleper rundt på foreldrene sine. Flaue foreldre, som later som de ikke eksisterer. Men de er i godt selskap. Av foreldre som ikke bare er bitt av basillen, men har slukt den rått. De som har makta – altså mobiltelefonen - i egne hender, mens 8-åringen febrilsk prøver å nappe den til seg. På denne jaktmarken finns også fjortiser med pubesbart og nymekka moped, studenter med feit lugg og nerdete, liksom-ironisk latter, dresskledde næringslivsmenn, langbeinte blondiner på sykkel. Kortvokst, langvokste, tynne, tykke, akkurat passe … Ja, nærmest alt som kan krype og gå og sykle og kjøre befinner seg i denne vrimmelen. Med fjeset godt ned i mobiltelefonen sin. På jakt etter Mon-er.

Og jeg føler med denne gjengen. For det er lett å bli hekta på en Mon. Jeg brukte en hel sommer, jeg, på å jakte på en. En lyslugga, fregnete Mon. Med solbrune knær og kortbukse. På sommerferie hos besteforeldrene. Ikke langt fra der jeg vaks opp.

Jeg tror ikke jeg ante hva forelskelse var, men siden min tre år eldre kusine var dypt og ulykkelig forelska i Johan Olav Koss, kunne ikke jeg være dårligere. Det var bare det at jeg trolig var mer realistisk enn det hun var, og holdt meg til det nære, kjente og kjære. Så det jevnaldrende barnebarnet i samme grend dugde i massevis for meg.

Mon. Jostein Mon.

Men hva gjør man når man ikke er utstyrt med en skinnende blank iPhone med apper. Og poke-stopper med baller og annet tilbehør. Ja, hva gjør man da. Jeg vandret stundesløst rundt i dagevis og funderte på hvordan jeg skulle jakte ned, fange og kapsle inn denne Mon-en. Og det var sånn omtrent midt mellom postkassestativet og flaggstanga et sted jeg bestemte meg for å ringe. Selvsagt skulle jeg ringe. Til farmora hans. Og legge inn et godt ord eller to.

Hei, sa jeg.

Hei, sa farmora. Er det du som ringer da, Karin?

Ja.

Hva vil du da?

Ehhh …

Jostein e’ her no. Hain har bursdag snart!

Å.

Vil du snakk me’n?

Ja.

Så la jeg på.

Dette var på den tida det faktisk var fysisk mulig å ”hive på røret”. Så det gjorde jeg. Jeg sa ikke hei en gang. Jeg hadde derimot et ørlite håp om at denne samtalen var så kort at den sannsynligvis var glemt for lengst hos familien Mon.

Men ikke hos meg. For farmora hadde nemlig kommet med viktig og dyrebar informasjon. For hva sa hun? Jo! Han har bursdag snart.

Resten av sommeren brukte jeg til å klekke ut en sjarmerende gave til bursdagsbarnet. Den må være praktisk, men samtidig akkurat så søt at han skjønner at jeg tror jeg er forelska i ham. Og tilslutt fant jeg det jeg leita etter, og jegeren kunne nærme seg sitt blivende trofé.

Hei, sa jeg og rekker ham gaven.

Hei, sier han noe overrumplet.

Så langt alt vel og akkurat slik jeg hadde sett for meg. Jeg venter spent på at han skal falle pladask, mens han forsiktig fjerner papiret fra gaven. Men i stedet møter jeg et blikk fylt av vantro i det han oppfatter hva han har fått: En rød notatblokk med rosa ark formet som et hjerte og en blyant med viskelær og hvite enhjørningsponnier på.

Bomskudd! Vådeskudd. Et skudd for baugen.

Den som bare hadde hatt en app … Og en rød trevegg å stirre i.

Ja, nærmest alt som kan krype og gå og sykle og kjøre befinner seg i denne vrimmelen. Med fjeset godt ned i mobiltelefonen sin.