- Det var før juleferien, det året jeg startet i åttende klasse. Jeg følte meg i dårlig humør og dagene ble plutselig så mye lengre enn de hadde vært tidligere, forteller Victoria Kulik Haugnes (16).

Sov for det meste

Det var ikke noe spesielt som skjedde, som utløste det hele, legger hun til.

- Alt var normalt helt fram til da, sier Victoria og deler at hun har slitt hovedsakelig med angst og depresjon de siste årene.

Etter juleferien det skoleåret, ble det stadig vanskeligere.

- Jeg hadde mange dager som også var fine. Men for det meste var det tungt å være på skolen, tungt å være hjemme. Jeg foretrakk for det meste å sove.

For å komme seg gjennom dagene, begynte Victoria å lese bøker.

- Det inspirerte meg veldig til å skrive selv. Jeg gikk på skolen, og det var ikke så ille. Jeg fikk greie skoleresultat.

Verre på kort tid

I niende klasse ble alt plutselig veldig mye verre for Victoria. På kort tid.

- Da var det ei venninne av meg, som hjalp meg til å ta kontakt med lærerne mine, for å fortelle at jeg hadde det vanskelig. De snakket med meg, støtta og hjalp meg. Ga meg blant annet et bedre opplegg på skolen. Deretter fortalte de det til foreldrene mine, og hjalp de til å forstå hvordan jeg egentlig hadde det.

Victoria var ikke lenger alene om problemene sine.

- Jeg hadde alltid noen der, hvis det var noe.

Diary of the mad

Fokuset videre for den unge jenta, ble lesing, skriving og venner. Det har resulterte i at hun nylig ga ut sin egen novellesamling.

I første omgang er den ute som e-bok, og for salg på Kindle og Amazon. Alle tekstene er på engelsk.

- Novellene mine handler om forskjellig, men jeg skriver om tema, som gjør oss alle til mennesker. Både det som tynger oss og det som gjør livet verdt å leve. Det positive som forelskelse og lidenskap, til det negative som sorg, depresjon og selvmordstanker. Noe av det jeg skriver om er selvopplevd, andre tekster ikke. Folk skal kunne relatere seg til novellene mine.

- En del av meg

Victorias bok heter “Diary of the mad: A short story collection”.

- Tekstene begynte jeg å skrive for ett år siden, da jeg sto midt oppi det hele. Det siste skrev jeg rett i forkant utgivelsen, så novellesamlingen har blitt til over tid. Tekstene føles ikke lenger like personlige, men hver historie har en del av meg i seg. Det er tema som opptar meg.

Victoria forteller at hun har valgt å gi ut novelleforsamlingen, fordi hun synes det er artig å skrive, og fordi hun har fått veldig gode tilbakemeldinger på tekstene sine. Fra lærere, medelever og andre som har lest det hun har skrevet.

Kanskje kan også tekstene hennes hjelpe andre i samme situasjon.

Ikke for evig

Victoria som i dag er 16 år, har flyttet fra Hitra til Molde, for å gå videregående skole der.

Victoria sier hun har blitt eldre, og fått et bredere perspektiv på ting.

- Jeg fokuserer mindre på det som har vært negativt, og tar en dag av gangen. Da jeg gikk på ungdomsskolen så føltes det ikke som noe gikk bedre. Men etter at jeg fikk hjelp av blant annet lærerne mine, BUP (Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk) og psykologer, da begynte det å gå seg til. Jeg skjønte at angsten og depresjonen ikke kom til å vare evig.

Victoria forteller at det går bedre med henne.

- Nå har jeg det generelt bra, selv om det fortsatt er noen dager som er tunge. Grunnen til at det går bedre, er først og fremst takket være den støtten jeg får i fra de rundt meg. Jeg har også jobbet mye med meg selv over tid.

Fortell om problemene

Psykiske lidelser er blitt et utbredt problem blant barn og unge i Norge i dag.

- Det er mange unge som sliter. Veldig mange. At det ikke er lett å være ung i dag kan være en årsak, men jeg tror årsaken til at flere forteller om det, er fordi det er blitt mer fokus på temaet. Flere tør å si høyt at de sliter, sier Kulik Haugnes.

Skrivingen ble for Victoria, hennes måte å uttrykke seg på.

- Jeg brukte det spesielt i starten, for å få andre til å skjønne at jeg hadde det vanskelig. Det var enklere å skrive, enn å sette ord på hvordan jeg egentlig hadde det.

- De som har det vanskelig, og som kjenner seg igjen i det du skriver. Hva bør de gjøre?

- Jeg tenker de bør finne noen som de stoler på, eventuelt noen som forstår akkurat hva det er de går gjennom, og fortelle det til de. Få det ut, før det hele blir verre. Det hadde gjort mye for meg å funnet ut av dette det første året jeg hadde angst og depresjon, før det ble så ille at jeg ikke kunne gjøre noe med det selv. Det gjelder å ta tak i problemene så tidlig som mulig.

Her følger et teksutdrag i fra Victorias novellesamling:

The Relapse

“Hushed I shan’t be, so close to soft breasts

This fanatical man hath nary more breath

Gift me thy pure soul, not in plain request

But let thine tongue express afore my near death.”

In this room of shadows, I emerge before the luminously lit screen staring at the internet and its vast dishonesty of morals and advertisements. The room is in comprehensive darkness that produces a cold and silent atmosphere. The cold reminds me of how addiction has crushed my very hopes and dreams and revealed to me a darker, more mind-constricting way of life. There is no blanket in which to cover the madness and fear of not being in control of your own actions.Hours pass and I am still sitting in my agile, fragile chair focused on the computer screen filled with distasteful images and irregular behaviour. My hands are restless and shaking with fear and anger. Sweat begins to drip down one side of my face as I start to relapse. The pain of subjecting myself to this torture is unbearably but yet I continue on as a man controlled by some force of evil. It is no use, I have failed to protect myself from addictive curiosity. Thoughts of disappointment and despair begin to arouse my senses striking the inner soul. I bleed of misery and await my fateful place of darkness. But it doesn't come. Instead a rage of strength and perseverance overwhelms me and I am left there trying to understand why. After such a catastrophic event of human indecency, I feel a sense of hope and meaning in my life. Rising haggardly to my feet, I walk slowly to the door gripping the knob with whatever energy I have left. I felt like a wounded soldier who had just been in an exhausting, dramatic war. I finally reach the bathroom where I turn on the light and see myself staring right into "his" eyes. He looked weak and hopeless, his eyes blood-shot and worn. I just shake my head in disgust from the sight of "him."What a sight to behold and how disappointing it is to be a part of "his" reckless and pathetic behaviour. The scared man before me looks lost and unable to move. It can't possibly be true that this is my body of flesh and bone and a brain which ceases to exist when I need it most. I am trapped in a prison of nightmarish thoughts and images that remind me of how life can be so cruel.