Fra sidelinja
Det startet med at broderen og jeg høsten 1959 greidde å få kjøpt en bånd-opptaker, Philips, som hadde det siste av finesser; regulerbar hastighet ved opptak samt at båndene kunne utnyttes ved at begge sidene av båndene kunne ta to lydspor. Dersom tapen av en eller annen grunn forskjøv seg ble det en uutholdelig blanding av lyder. Et spor kom med riktig avspilling, mens det andre sporet ble spilt baklengs. Med erfaring lærte en seg å takle trasige båndspillere.
Tilgang på musikk til å fylle bånd etter bånd kom fra kompiser som seilte til sjøs og derfor kom hjem med vidunderlig musikk på plate. Størstedelen av musikken var rock; Little Richard, Fats Domino, Elvis m.m.
Da vi flyttet til Hitra i 1970, hadde vår første bil kassettspiller, og turene til og fra byen syntes å bli kortere om man krydret turen med passende musikk. Det bileieren og diskettjockeyen ikke visste, var at etter hvert som sønn og datter vokste til, inngikk de en allianse med sjefen i familien; som ikke var sjåføren, for å bryte monopolet når det dreide seg om musikkavspilling i bilen. Motstanden var særlig intens når Bob Dylans «Greatest hits» samt «more Greatest hits» ble avspilt. Sjåføren ble fratatt retten til å velge musikk---. Men privat ble Dylan spilt, men bare i enerom!
Men så ble Bob Dylan arkivert sammen med sine to kassetter, og han gikk inn i en lengre musikalsk tørkeperiode. Ved årtusenskiftet kom Dylan fram igjen ved at det ble anskaffet to CD-er: «The best of Bob Dylan» 1. og 2. Men fortsatt var Bobs opptredener heller sporadiske, men lyden var atskillig bedre ved overgangen fra kassett til CD.
Da Bob Dylan ble tildelt Nobelprisen i litteratur, måtte jeg vedgå at jeg egentlig visste nokså lite om han. Atskillig mindre enn jeg selv trodde! Men midt i alt styret og vurderingene av artisten så fikk jeg tilfeldigvis høre han fremføre en sang jeg etterpå ikke fikk ut av hodet. Jeg grep meg selv i å nynne melodien, og jeg måtte bare finne ut det jeg kunne om denne sangen. Det var en ganske enkel sak å finne den på internett, og jeg mente ut fra de sparsomme kunnskaper jeg satt med, at dette var et ekte Bob Dylan-produkt. Men fortsatt graving avslørte at Bob Dylan slett ikke hadde noe med denne sangen å gjøre. Det var en viss Stephen C. Foster som hadde laget både tekst og melodi. Det var ubestridelig, men jeg satt med følelsen av at det navnet hadde jeg hørt før. Ut på internettet bar det, og der dukket Stephen opp både med bilde og biografi.
Fra min engelskopplæring i folke- og realskolen hadde jeg flere ganger sunget sanger av nettopp Stephen C. Foster, de mest kjente var »Oh! Susanna» og «Old black Joe». Ikke alltid noen stor opplevelse når sangerne var en gutteklasse på Lademoen skole i stemmeskiftet.
Denne Stephen C. Foster var en tragisk figur, han var USAs første komponist som levde av å komponere og sette tekst til sanger. Men han døde bare 37 år gammel etter et intenst bruk av alkohol. Borger-krigen krevde sanger preget av bl.a. patriotisme og militærmarsjer.
Foster greidde ikke å lage sanger som kunne måle seg med dem han laget før borgerkrigen. Det økende forbruket av alkohol gjorde ikke saken bedre. Hans karriere endt med at han solgte rettigheter til sanger mot kontant betaling som så ble omsatt i nærmeste sjenkested.
Sangen som jeg altså ikke fikk ut av hodet var «Hard times», og den ble født i 1854. Skaperen var en av de store i amerikansk musikkliv. Sangen består av 7 vers inkludert refreng.
Temaet er den store forskjellen i leve-kår og de alt for tafatte tiltakene som gjøres av den delen av menneskeheten som ikke synes å mangle noe med unntak av viljen til å dele.
While we seek mirth and beauty and music light and gay
There are frail forms fainting at the door;
Though their voices are silent, their pleading looks will say—
Oh! Hard Times, come again no more.
Bob Dylan har etter min mening, og på tross av mitt spinkle kunnskapsnivå, satt sitt preg på denne sangen og gjort den Dylansk; trur eg.
God helg!
Per Kristian Haugen