lokalhistorie
(Denne artikkelen om grendaskolene på Hitra og Frøya er skrevet av Hans Jakob Westermann Farstad, fagkonsulent i formidling ved Kystmuseet i Sør-Trøndelag, i forbindelse med utstillinga om grendaskolene på Hitra.)
Det har vært mye debatt rundt den gamle skolestua på Sistranda fra 1878. Debatten har rast mellom tilhengere og motstandere av riving , og der har til tider vært sterke følelser i sving. Skal en se objektivt på saken er dessverre ikke skolebygget spesielt unikt. Det ble bygget over 5 000 nye skolehus i Norge mellom 1860-1920, så skolehuset på Sistranda er bare ett av mange. Men det betyr ikke at skolen ikke er verdt å bevare.
Går en tilbake til en ikke altfor fjern fortid, var de små grendeskolene rundt om i Norge selve hjertet i bygda, og fremdeles har «gamleskolen» en sterk plass i folks minne.
Over 50 skolebygg
I dag er det totalt 11 grunnskoler på Hitra og Frøya. Går en knappe 60 år tilbake var tallet over 50. Selv om noen grender var sent ut med å bygge skole, var det på det meste hele 26 skolebygg på hver av de to øykommunene.
De første skolestuene dukket opp allerede på 1860 og 70-tallet, etter at fastskoleloven ble innført. Dette betydde slutten på omgangsskolen, som hadde eksistert i Hitteren prestegjeld siden 1732. Nå skulle elevene få pulter og lyse lokaler med vindu mot sør. På Frøya fortsatte omgangsskoleordningen enkelte steder helt fram til 1930.
Hopsjø krets var den første som fikk skolehus på Hitra (1871), og det varte ikke lenge før det ble bygget skolebygg i de fleste grender på øya. I følge landskoleloven skulle det først bygges skolebygg når det var minst 30 skolepliktige barn i grenda. Kostnader til bygging og vedlikehold av skolene falt på skolekassa i hver kommune, men i enkelte tilfeller kunne kommunestyret avgjøre at utgifter knyttet til skolebygg helt eller delvis kunne falle på den aktuelle skolekrets. At den enkelte skolekrets ble pålagt utgiftene var slett ikke uvanlig, og vi finner eksempler på skoler på Hitra og Frøya som ble bygget på dugnad eller gjennom spleiselag. Skolekretsen fikk også ansvaret for å sørge for oppvarming, lys, rengjøring og bosted til læreren dersom ikke kommunestyret ville ta på seg dette ansvaret. Når en ser arbeidet og ressursene som kretsen la ned i skolestua si, er det ikke vanskelig å forstå at grendafolket verna om skolen sin.
Skolehverdagen
Undervisingen og skolehverdagen på grendaskolens tid var nok svært forskjellig fra det skolebarna opplever i dag. Skoleveien kunne både være lang og strevsom for de små skolebarna. At barn gikk flere kilometer eller måtte ro til skolen i ung alder, var ikke uvanlig verken på Hitra eller Frøya. For mange var skoleveien preget av strev og lange avstander. Henki Monsø var elev ved Tømmervik skole på 1950 tallet beskrev det slik: «det var ikkje brøyta vei, så det var mange ganga at mor mi måtte lage sti, for så æ kom me ned til båten. Det var en liten åpen båt, med motor. Med det var ikkje alltid at motoren fungerte. Var det svalt, så var det greit nok, men var det sørvest på vinteren så kunne en nesten ikke kom i land på andre siden»
Ett klasserom
De fleste grendeskoler hadde bare et klasserom. Klassene var delt i «småskolen» og «storskolen», med mellom 5-15 elever i hver klasse. Siden det bare var ett klasserom, byttet klassene på å ha undervisning. Noen hadde annenhver dag, andre hadde «to uker på og to uker av». Læreren var både elsket og fryktet. En elev som gikk på Tranvikan skole i mellomkrigstiden forteller det slik:
«Den som jeg husker best og som faktisk siden er blitt «Læreren» er Helgebostad. Han var bitende sarkastisk, omtenksom og jævlig på samme tid, men han kunne dette med å lære fra seg. Derfor betraktet vi det nærmest som en katastrofe da han sluttet. Vi ungene bestemte oss for å gi han en verdig avskjedsgave, og resultatet ble kam, hårbørste og speil. Han tok det pent han, så faktisk glad ut, enda han manglet det vesentligste for å bruke kam og børste, nemlig hår. Ingen av oss hadde tenkt på det.»
Den nære og lokale skolen slo etter hvert rot i nærmiljøet, og ble på mange måter også forsamlingshuset i grenda. Her ble det holdt juletrefester, bildevisninger, misjonsmøter og valg. Det er ikke for mye å si at det første kulturhuset i Norge var grendeskolen.
Nedleggelse
På 1960-tallet kom sentraliseringspolitikken. Ny skolereform og kommunesammenslåinger skulle bane vei til et mer effektivt samfunn. Skolen skulle spesialiseres med større enheter og faglærere. Mange av de gamle grendeskolene ble lagt ned og barna flyttet over til andre større skoler. I svært mange tilfeller var dette en smertelig prosess, og foreldrene gikk av og til til streik. Da Kvammen skolekrets ble nedlagt i 1962, skulle barna overflyttet til Strand skole. Dette førte til at enkelte elever kunne få en skolevei på hele 3-4 mil hver vei! Foreldrene holdt barna hjemme hele skoleåret fra 1963-64, men måtte til slutt gi opp.
På Frøya skjedde noe lignende. I 1962 ble det bestemt at skolen på Aurstøy skulle legges ned, og at barna skulle fraktes med båt til Mausund skole. Da gikk foreldrene til streik, en streik som varte i hele to år. Hans Anton Grønnskag skriver i sin bok «Vår grend, vår skole, vår framtid»: «Foreldrene snakket sammen og bestemte seg for streik. Nesten alle ble med. Aursøy private skole ble opprettet. (..) Streiken varte til januar 1965. Etter streiken ble fedrene ilagt bot for ulovlig å ha streiket. Alle nektet å betale boten, og saken ble så henlagt.»
Uten skole - kroken på døra
Det gikk ofte hardt utover grendene som mistet skolen sin. Skolen var ikke bare et samlende punkt, den var også framtida deres. Da Bispøyan mistet skolen, var det på mange måter kroken på døra for øysamfunnet. Ikke mange år etter var alle fastboende bort fra Bispøyan. De fleste skolehus rundtom i grendene ble bevart, og i dag eksisterer det rundt 3-4000 gamle skolestuer på landsbasis. Mange fikk nytt liv som grendehus, og er fremdeles en viktig del av grendemiljøet på både Frøya og Hitra.
Det er lett å forstå hvor viktig skolen var for bygdene. Skolebygget var samlingstedet, og skoleungene var framtida. Hver skole var unik på sin egen måte, formet av læreren, elevene og ikke minst grenda selv. Så selv om et enkelt skolebygg minner om mange andre i Norge, er det likevel unikt for den bygda og har sin egen genuine historie. Det er ikke alltid det enestående ved et bygg som gjør det til et viktig kulturminne, men like mye hva bygget har betydd i det samfunnet det står i.
72 44 04 00 post@hitra-froya.no