Fra Sidelinja av Per Kristian Haugen

Vi unger fikk presentert indianeren som knapt ytret seg med annet enn «ugh» - «ugh» eller som hylende villmenn til hest mens de angrep et vogntog med flyktninger fra Europa som søkte en bedre tilværelse fri for forfølgelse og undertrykkelse.

Heldigvis fikk vi også presentert et annet bilde av Amerikas urbefolkning ved lesning av bøkene til James Fenimore Cooper. Favoritten ble Uncas, den siste mohikaner. Flere av Coopers bøker gav et annet bilde av indianerne enn det storparten av cowboyfilmene presenterte.

Indianerne ble likevel på tross av sitt mer eksotiske utseende, sine skinnklær, fjærhodepynten og sine rideferdigheter redusert til villmenn som overfalt og drepte nybyggerne som strømmet inn på indianernes område.

Ungene i Østersundsgata ble påvirket til å lage en forestilling som skulle utspille seg i bakgården til Østersundsgata 22. Der var den største plassen i gata, og plass nok til forestillingen.

Denne forestillingen kom som et resultat av flere utflukter med trikk til Ila og besøk i Elsterparken. Der kunne vi lage barhytter og utnytte terrenget med ekspedisjoner opp til Våttakammen. Det var et fritt liv uten voksne som alltid hysjet på oss når indianerne angrep. Bedre ble det ikke da enkelte nybyggere/cowboyer greidde å skaffe seg kruttlappistoler. Men alltid var det ei og anna kjerring som ødela.

Forestillingen krevde kostymer og kulisser. Kulissene kokte ned til en teepee som besto av det man hadde for hånden. Teltet kom opp, men det var nærmest forbudt å gå ut og inn av det – konstruksjonen var ikke skapt til det. Det var heller mer som en av Potjomkins kulisser.

Når det gjaldt kostymer, slapp de som ble de hvite lettere fra det. Nybyggerne var jo kledd som vanlige folk, men en burde jo ha hatt en hatt. Dessverre var fedrenes hatter en smule for store og begrenset synsmulighetene når det kom til kamp. Indianerne kompenserte for manglende skinnklær med å male mange og store streker i ansiktet. Noen hadde til og med fått fatt i ei kråke – eller måsefjær. Våpen til indianerne var enkle buer med grovt spikka piler. Ikke noe våpen å stole på om man var ute etter presisjon.

PR-gruppa hadde laget en plakat som ble slått opp på porten inn til gården, og muntlig hadde det gått ut informasjon i gata og på skolen om forestillinga.

25 øre for voksne og 10 øre for barn var sentralt plassert på plakaten.

Hva som skulle skje, var for de fleste noe uklart, for å si det mildt. Cowboyenes leder som var eldst, hadde ikke lagt så mye arbeid på selve opplegget, så her måtte en improvisere. Noen av søppelkassene ble flyttet fra inngangspartiet og lenger inn i bakgården, her skulle nybyggerne/cowboyene ligge i ly, mens indianerne red rundt «fortet» med skrik og skrål.

Forestillingen startet ved at cowboylederen la ut om hvor farlig vogntogturen kunne bli, men at man måtte være på vakt. Så ble det avfyrt noen skudd med kruttlappistolene og indianerne forlot teltet og stormet mot den andre enden av bakgården hvor de hvite var.

Indianerne skjøt med pil og bue, uten å påføre noen noen skade. Om en cowboy ble truffet, var han lite villig til å falle om. Indianerne hadde muligens fått hjelp av Manitou for ingen av indianerne ble truffet av kruttlappistolene. Det store slaget ble mer og mer preget av krangel om hvem som skjøt først og som dermed vant.

Etter hvert ble det roligere, og hylene ga seg, ikke minst på grunn av trusler fra voksne beboere i gården om represalier pga. alt bråket samt at krigerne hadde gått tom for ideer. Cowboyenes leder erklærte at indianerne hadde tapt, og at de bare kunne se frem til å bli plassert i et reservat med små håp om bedre tider.

Som i virkeligheten ble indianerne taperne, men vinnerne i Østersundsgata fikk heller ikke smake seierens frukter da lederen inndro inntektene og brukte dem til et kinobesøk på Rosendal.

God helg!