Maren - dømt til døden

Historisk spill om Maren Johanne Olsdatter

Manus: Sven Bertil Sæther

Musikk: Fridtjof Hjertaas

Regi: Kari Wist Holmen

Musikalske arrangementer: Gunhild Hjertaas

Korinstruksjon: Charlotte Stav

Teaterstykket Maren ble satt opp for første gang i 1986. I den grad man kan si at en dødsdømt har overlevd, kan man virkelig si det om kvinnen i denne historien. Hendelsen, som fant sted omkring midten av 1800-tallet, må ha grepet dypt inn i livet i Jektvika og vidt omkring for de som levde da. Siden har den blitt fortalt videre fra generasjon til generasjon.

Vi som lever i dag, kan takke Sven Bertil Sæther og Fridjof Hjertaas for at vi får ta så levende del i dette dramaet. Her ser vi at virkeligheten igjen overgår de flestes fantasi. Uten å tape fokus på selve handlingsdramaet, har forfatteren på dyktig vis formidlet et vell av følelser som knytter seg til historien. Vi får oppleve ondskap og godhet, kjærlighet og hat, sjalusi og svik, samhold og splittelse, tvil og tro. Musikken underbygger alt dette på en virkningsfull måte.

Midt oppe i alt dette står Maren, sterkt og rørende gestaltet av Gunhild Hjertaas. Gunhild har alt denne karakteren trenger; det lekne, varme, følsomme og sårbare, og samtidig får hun hele tiden den sterke kvinnen, Maren Olsdatter, til å skinne klart og tydelig fram.

Og her er det mange som skinner. Alle kan ikke nevnes ved navn, for denne framføringa er et lysende eksempel på hvilken magisk miks som oppstår når profesjonelle og amatører arbeider sammen. De som kan skuespillerfaget, trekker med seg amatørene opp, i den grad at man som tilskuer har problemer med å skille dem fra hverandre. Innsatsen er overbevisende og helhjertet fra alle, fra de minste roller og til de store.

De som ikke selv har vært deltagere i et slikt prosjekt, kan neppe forestille seg  hvor mye terping, venting, terping og venting som ligger bak det ferdige produktet. Som tilskuere får vi opplevelsen av at alt glir lett og naturlig, som det også skal gjøre. Men det ligger et stort arbeid bak. Og dette har regissøren, Kari Wist Holmen æren for. Jeg har sett henne instruere. På sin milde, men bestemte og tydelige måte, har hun forklart og repetert med samme ro. Som publikum er det lett å bli litt nervøse på amatørers vegne, men vi merker fort at Karis væremåte har virket og gitt ro og trygghet hos skuespillerne.

Det er mange ting å glede seg over i denne forestillinga. En av dem er bruken av lyd (musikk, lydeffekter) og lys. Trioen Krzysztof Zboralski, Håvard Flatfjord Netland og Karoline Brevik, på henholdsvis cello, tangenter og cello, holder et meget høyt nivå og fargelegger scenene og sangene sikkert og vakkert. Trondheim Lyd, lever opp til sitt gode rykte med fin og effektfull lyssetting.

Både musikk og lys brukes dessuten bevisst til å «maskere» sceneskifter og overganger, slik at vi ikke opplever forestillinga som en rekke tablåer, men som en sammenhengende fortelling. Godt gjort!

Sangsolistene og koret fortjener så absolutt et eget avsnitt. Koret er satt sammen av «vanlige» sangere og drevne solister. De er bare strålende, både voksne og barn. Og ja, disse skjønne ungene som spiller så godt, synger så godt og vet akkurat hvor de skal være og hva de skal gjøre til enhver tid!

Her må jeg bare trekke fram Gunhild Hjertaas sin vare, vakre stemme i tillegg til sitt fengslende og betagende spill. Og så har vi denne Roar Lyng Celius da. Er det noe denne mannen ikke er flink til? Jeg har hørt ham både synge og musisere i ulike sjangre, og det har alltid vært en opplevelse, men som presten Brodtkorb overgår han seg selv, både som sanger og nå altså også som skuespiller. Hatten av for ham!

Flere tildels store og krevende sang- og taleroller er bekledd av lokale utøvere. Jeg setter på meg hatten igjen og tar den av for dem også. Dere imponerte stort!

Berit Haukaas, kostymeansvarlig for design og søm, har gjort en fin og viktig  jobb. Antrekkene kan fort bli litt krampaktig gammeldagse i slike spill. Under hennes hånd er de blitt  naturlige og tidsriktige.

Kulisser og rekvisitter er enkle. Det må de være med et så lite spillerom som i Dolm kirke. Det forenkler også sceneskiftene og lar vår oppmerksomhet dreie seg om menneskene og det som foregår mellom dem. Dette bemerket også flere blant publikum på vei ut av kirka. Enkelheten gjorde opplevelsen sterkere. Samtidig settes det pris på at forestillinga endrer seg fra år til år. Det at du ikke vet hva du får, gjør det mer spennende.

Kveldens premierepublikum var tydelig fornøyde og grepet. Det viste den lange og hjertelige applausen. Og som seg hør og bør var det blomsteroverrekkelser og taler.

Lokalet setter, som nevnt, selvfølgelig begrensninger på flere måter i et spill på et så lite område. At publikum sitter på begge langsidene med handlinga midt mellom seg, gjør at det ikke alltid er like lett å oppfatte hva som blir sagt. Stemmer bærer på forskjellig vis. Jeg vet det har blitt jobba bevisst med dette, og resultatet er over all forventning godt.

Det må være en stor utfordring å spille så nært publikum som det må gjøres her. En kan lett falle ut av den illusjonen en skal være i ved å se naboen eller tanta si på et par meters hold. Jeg syns man mestret dette veldig godt. Fokuset var på hverandre og handlinga.

Årets «Maren – dømt til døden» er en sterk opplevelse. Ta med deg et lommetørkle eller to. Du vil bl.a få bruk for det i sluttscenen der to av de viktige rollefigurene står meget uttrykksfullt lyssatt og koret stemmer i den vakre «Visa hennes Maren».

Hvis jeg skulle trekke for noe, måtte jeg finne på det. Som sagt er det alltid hindringer for hva som er mulig å få til på en spillarena, men det er uten betydning for vår opplevelse som teaterpublikum. La deg føre inn i den overbevisende illusjonen Kari har skapt sammen med mange drivende gode krefter! Du vil kjenne det både i hjertet og tårekanalene!

Rita Hovde