MINNE

Noen mennesker er så til de grader tilstede i vår hverdag at det nærmest er utenkelig at de bare ikke er mer. Når først sykdomsbudskapet og nå i forrige uke dødsbudskapet om Jan Elven kom, så var det nettopp det som var manges reaksjon: Jan Elven borte? Hva med kinoen? Hva med det ene og hva med det andre?

For Jan var veldig tilstede der han var, for å si det på en litt spesiell måte. Det var nesten utenkelig å være oppe i flerbrukshallen uten at Jan var der og uten at vi hørte han var der. Noen ganger var han også kanskje litt for «høylydt» tilstede. Og i nye Frøya kultur- og kompetansesenter var han også nærmest døgnet rundt.

Det var i alle fall slik at det nesten var utenkelig å være i kulturhuset på ettermiddag og kveld uten at Jan var der og i sving med noe. Mange av de som kom til konsert med Trondheim Symfoniorkester på tirsdag, tror vi følte sterkt på at noen manglet da de ankom kulturhuset.

Kinoen hadde en ekstra stor plass i Jans hjerte. Jeg tror vi uten å fornærme noen kan si at Frøya Kino – det var Jan Elven.

I styreprotokollen for Frøya Flerbrukshall finner vi et vedtak fra 2004 som sier at kino skal igangsettes og at Jan som kinosjef ikke skulle ha annen godtgjørelse enn kjøregodtgjørelse til/fra hjemmet.

Siden vet vi at Frøya Kino ble Jans hjertebarn og at hans drøm ble oppfylt da forholdene for kinodrift ble optimalt lagt til rette i den nye kinosalen. Han var en smule fornærmet da han i en tidlig planleggingsfase IKKE ble spurt til råds om hvordan kinosalen burde bygges. Det hadde han bestemte meninger om og det sa han i fra om!

Det er svært mange på Frøya som vil savne Jans nærvær. Selvsagt aller mest hans kjære Brit Elin og øvrige nære familie og pårørende, men også mange, mange andre som har hatt et nært forhold til han som medmenneske og som medarbeider. Jan var på mange måter en hverdagshelt og vi må nok noen og enhver gå i oss selv å spørre oss om vi ga han de gode klapp på skulderen som han for-tjente.

Lokalsamfunn som her hos oss på Frøya er avhengige av at noen som ikke følger med på klokka når arbeidsdagen egentlig er slutt. Noen følger kanskje heller ikke med på kalenderen når uka er slutt. Det var vel ikke helt sjelden at Brit Elin ringte og etterlyste han, enten han var i flerbrukshallen, i frivilligsentralen eller i det nye kulturhuset.

Det blir store sko å fylle for de som skal fylle de skoene Jan hadde på seg. Men vi vet også det må gå, og vi vet at Jan også var en flittig læremester for alle sine medhjelpere opp gjennom årene.

Jan Elven var en ekte ildsjel. Forfatteren Stig Johansen har sagt:

«Det fins ildsjeler som bare brenner i medvind».

Jans ild brant også i motvind. For du er ikke igangsetter av noe nytt uten at du møter motstand og uten at noe går på kverke. Men Jan ga ikke opp og han fikk det som oftest til! Det reelle kronebeløpet for det gode arbeidet han gjorde, var ikke høyt. Og Jan gjorde i tillegg mye for mange også når han ikke var på jobb.

Og da kan det være godt for dere i familien å høre hva en fransk forfatter har skrevet:

«En manns sanne rikdom er det gode han gjør for sine medmennesker».

Og med disse ord takker de av oss som jobbet nær Jan i Frøyahallen for alt han var og betydde, og vi lyser vi fred over hans gode minne.

Olav, Ragnhild, Eline, Trude og Jan Otto

– sikkert også på vegne

av mange andre