Vår bebrillede og meget pertentlige fransklærer Wiggen prøver å lære oss franske adjektiv ved å legge melodi til. Han synger med den stemmen han har, verken mer eller mindre. Og sannelig har han ikke lagt til et par snertne dansemooves også?

Jo, visst har han det! En slags tommelfingerdans med sporadiske hoftevrikk. Og glosene sitter som støpt. Den dag i dag, som du kan se. Omtrent det eneste som sitter igjen fra fransktimene, som har noe som helst med fransk å gjøre. Eller forresten; jeg husker også: Voulez vous coucher avec moi … Meget nyttig – aldri hatt bruk for, men en vet jo aldri. Også fra en sang. For øvrig ikke sunget av fransklærer Wiggen. Takk og pris.

Men hvor vil jeg med dette? Du har sikkert alt skjønt det. Det handler sjølsagt om lærerplanen og skolen, og det at sang ikke lenger har sin plass i pensum. For meg er dette ubegripelig. Ikke det at jeg har noen master i musikkvitenskap å skilte med. Ikke har jeg en pedagogisk tilnærming til det hele heller. Jeg er kun et menneske med sans for det musikalske, som mennesker flest. Jo, jeg vet det fins unntak. Eller avvik, som det heter på fagspråket.

Nok om det … Det at sang ikke lenger skal ha sin naturlige plass i læreplanen er et meget sterkt signal om at det rett og slett ikke er viktig, og det finner jeg svært merkelig.

Sang og musikk, som ligger latent i oss fra vi er spedbarn. Vi er musikalske vesen allerede fra vi forlater pungen og danser oss grasiøst fram til livet. For det er ikke bare sangen i seg selv som er viktig, men det handler om takt og tone og rytme. Det trigger det innerste i oss, helt uten at vi skjønner hvorfor. Får oss til å danse allerede før vi kan gå. Gråte, uten at vi er triste og le, elske og leve. Vi endrer sinnsstemning etter dur og moll, og lar oss rive med fra første akkord.

Jeg synger så ofte jeg kan. I dusjen, i bilen, mens jeg vasker hus, og jeg drasser gjerne med meg kolleger, venner og andre potensielle bekjente på karaoke. Hvor enn det måtte være. Det fins merkelig nok alltids en karaokebar i umiddelbar nærhet.

Og jeg synger. Av hjertens lyst, gjerne høyt og skjærende og med snertne hoftevrikk lært av fransklærer Wiggen, og med høye kneløft. Jeg synger akkurat nå også faktisk. Mens jeg har skrevet disse linjene har jeg tråla meg igjennom både ”Trivelige Trøndelag” – selv om jeg ikke kan teksten, jeg synger tulletrøndersk. Er det så nøye, a – og ”Humpetitten, humpetatten”.

Og nå er jeg i gang med ”Trivelige Trøndelag” vol. 2. Fordi jeg har fått den på hjernen etter ukas korøving. Men mest av alt fordi det er gøy, fordi det gjør meg glad og fordi det er det naturligste i verden - å synge.

Det bør alltid være rom for å ta en trall. Ja, selv i skolen.

Jeg har en 9-åring som stadig kommer hjem med sanglekser. Heldigvis. Her i huset vekker slike lekser større entusiasme enn gangetabellen og bøyning av engelske verb. Dét er sjølsagt også viktig, jeg sier ikke at alt av pensum må settes melodi til og synges. Skjønt hadde jeg kanskje fortsatt huska matematiske formler om de ble presentert på nettopp det viset (The Wiggen way):

Pytagoras læresetning

(Melodi: Musevisa)

Når katet pluss katet blir trekant

Og hypotenus settes inn

Da sier vesle Pytagoras til ungeflokken sin:

I en rettvinklet trekant er summen av kvadratene på katetene lik kvadratet på hypotenusen.

Så skal alle sammen feire jul igjen!

Nei, teksten går ikke helt opp med melodien, rime gjorde den heller ikke, men hva kan du forvente deg av en mattelærer, lissm. Etter et par gjennomkjøringer av denne lille strofen kommer en i alle fall aldri til å glemme Pytagoras læresetning igjen. Aldri.

Sånn helt oppriktig er jeg egentlig ikke spesielt bekymra for at ungene skal slutte å synge. Jeg tror ikke lærerne slutter å synge heller, selv om ikke sang lenger står skrevet i blekk. Du kan kanskje ta sangen ut av læreplanen, men du kan ikke ta melodien ut av mennesket.

Det eneste som kan komme til å sette en stopper for sang for all framtid her i huset, er om 9-åringen noen gang skal komme i skade for å gå seg på mora på karaokebar