NTNU Vitenskapsmuseet har i åtte uker gravd ut en steinalderboplass ved trafostasjonen ved Lakselva ved Fillan, som ligger litt over 30 meter over havet.

Utgravingen er nå avsluttet, og de har funnet mange spor etter menneskene som bodde der for om lag åtte til ti-tusen år siden. Den gang var det begynnelsen på en flere tusen år lang varmeperiode, som gjorde klimaet her oppe i nord mer og mer gjestmildt.

- Havet sto mye høyere den gang, og denne boplassen lå like ved sjøen, på en liten øy omringet av skjærgård. Dette må ha vært en lun plass med ly for både østavind og vestavind, og med gode fiskeplasser og rikt marint dyreliv, sier arkeolog Karen Ørbog Oftedal.

Sporene etter disse menneskene, som levde av fangst og fiske er mange. Det er funnet en tydelig bålplass, med brent kull. Og i en skråning ned mot datidens fjæresone fant de utallige rester etter såkalt knakking av ulike typer stein, som de laget redskaper av. Når de slo en hardere stein mot for eksempel flint, ble det flekket av små biter, inntil de satt igjen med for eksempel en kniv eller en pilspiss.

Bålplass: Arkeolog Karen Ørbog Oftedal sitter ved steinalderfolkets gamle bålplass. Et mørkt lag av kull vises ennå godt etter mange tusen år.

- Funnene tilsier at plassen kan ha vært brukt i en periode på flere tusen år, gjennom hele eldre steinalder, fra rundt 10.000 f.kr til rundt 4.000 f.kr. Kullprøver vil kunne gi oss en mer eksakt datering, ettersom vi har funn fra hele spekteret av eldre steinalder på denne fine flata.

Mykere sandstein kunne også bli slipt, slik som en mulig stor steinkniv de fant.

- Denne steinen ser ut som den har brukket i to mens de har forsøkt å lage en kniv. De har fortsatt å hogge til den lengste delen, slik at den har blitt smalere, og videre slipt den til en tydelig egg, sier Ørbog Oftedal og viser frem det nesten 20 cm lange redskapet.

Det er ingen tvil om at det må ha vært en av våre eldgamle slektninger som har laget den.

Sandstein ble også brukt som redskap til å slipe bein med, som de kunne lage fiskekroker og harpuner av. Men det er mye vanskeligere å finne spor av.

- Organisk materiale som bein brytes ned over så lang tid. Men dersom det er brent kan det hende vi finner rester etter det, sier hun.

Derfor har de kunnet finne rester av annet organisk materiale, som forteller noe om vegetasjonen på stedet, og matvanene til steinalderfolket. Det kan også gi en sikrere datering av funnene.

- Vi har funnet brente hasselnøttskall i kulturlag i flere nivå. Når vi får sendt inn prøver av det og kullrestene, så kan vi gjøre en karbondatering av funnene for å få en mer nøyaktig datering av når det bodde folk her.

Brente hassenøttskall brytes ikke ned, og er viktige spor for å kunne datere boplassen.

Et av de siste funnene de gjorde tyder på at menneskene her kunne av bodd her i lengre perioder.

- Like før vi avsluttet fant vi spor etter en hustuft oppe på flaten der vi fant kullrester. Det kan tyde på at de har bodd der i lengre perioder. Vi fant også dypere kulturlag med tegn etter avfall over lang tid. Og at vi fant så store mengder flintavfall i skråningen ned mot sjøen kan tyde på at de har ryddet opp i området der de holdt til og kastet avfall fra redskapsproduksjon ut i sjøkanten. Steinaldermenneskene som bodde her besto jo av barn også, og de hadde trolig sko av skinn, så de kan ha ryddet for å unngå å skjære seg på de skarpe kantene etter flintknakkingen, antar hun.

- Hvordan så det ut på Hitra i steinalderen?

- Ute på denne holmen har det nok vært ganske skrint, men på de større øyene har det nok vært busker og lyng i tillegg til småskog i eldre steinalder. Trærne vi har rundt oss i dag har innvandret etter istiden, så utover eldre steinalder ble det gradvis mer skog. De første sortene som kom var bjørk, osp og vier. Da klimaet også ble noen grader varmere kom blant annet furu og hassel. Hassel innvandret allerede 9000 år f.Kr i Rogaland og fikk raskt en utbredelse videre nordover, forteller hun.

928 28 154 lars.otto.eide@hitra-froya.no