En glovarm mai-dag for 17 år siden sto jeg inne i et digert fabrikklokale i Texas og bivånet energiske amerikanere - høyt og lavt og i alle mulige stillinger - som drev og monterte F-16-flymaskiner. I den ene enden av lokalet var det reist en vegg. På den sto det ”Joint Strike Fighter”. Bak veggen var det forbudt område.

Her ble morgendagens kampfly utviklet, og ingen som ikke var en del av prosjektet, fikk komme nær.

- Dream on, sa Chuck Et-eller-annet da jeg ymtet om audiens i det aller helligste.

- If you get to see something in there, we need to kill you, la han til.

Jeg ventet på hans trillende latter, men den kom aldri.

Dette hemmelige kampflyet, som nå har kommet ut av skapet som F-35, landet på norsk jord for noen dager siden. Norge har bestilt like mange som det er kort i en kortstokk, en investering på 81 milliarder kroner.

Tilbake i 2000 var det ennå ikke bestemt at Norge skulle investere i amerikanske fly. Fire fly sto på den mulige handlelista, og Joint Strike Fighter var det ene.

Jeg var i Fort Worth i Texas som journalist, og hadde halvåret før vært i Manching i Bayern, hvor det nye tysk-britisk-italiensk-spanske kampflyet Eurofighter Typhoon var under uttesting. Den gang var det knallhard kamp mellom flyprodusentene Lockheed Martin, Eurofighter, Dassault Aviation og Saab. Et hav av milliarder sto på spill. Alle skulle de kapre Norge, og de gjorde sitt ytterste for å påvirke oss nordmenn. Også en skarve journalist fikk mer oppmerksomhet enn vanlig.

I Tyskland bodde jeg og fotografen i byen Ingolstadt. Vi kom dit et par dager før vi hadde avtale med Eurofighter. Det passet bra, for helt tilfeldig viste det seg - plutselig - at det var midt under Oktoberfestivalen. Mens vi satt og spiste frokost den første morgenen, ble vi hentet av en ansatt i hotellresepsjonen. Vi hadde fått besøk.

Ute i lobbyen sto Fritz, en bestefar Eurofighter hadde sendt for å ”ta seg av” oss den helga. Fritz ville kjøre oss dit vi ville. Han ville kjøpe alt det vi ville ha. Og hvis det ikke var mulig å få tak i, skulle han bestille. Ingen begrensninger. Det var bare å sette opp liste. Da vi kom til testbasen i Manching var det trykket egne menyer med gullskrift, bare i anledning vårt besøk. Der det sto hvilke fem retter vi skulle få til lunsj og hva slags drikke som var til.

I Sør-Frankrike var det nesten samme oppvartning da vi besøkte Dassaults testbase hvor de finpusset på sitt nye fly Rafale . Gullkantet lunsj. Bøker og gaver. Kjøring hit og dit. Også svenskene i Saab var rundhåndet. De ville betale både reise og opphold.

Presseetikken gjorde at vi måtte si ”nei takk” til alt det var mulig å avslå, men vi ble med Fritz en liten tur inn til München. Det var jo tross alt oktoberfestival i området. Men vi betalte alt selv. Derom hersker det ingen tvil. Eurofighter trakk seg for øvrig fra hele det norske kampflyprogrammet i 2007, blant annet fordi de mente at Norge favoriserte amerikanerne.

Uansett, moralen i historien er kanskje at det ikke alltid er mulig å kjøpe seg til en kampflykontrakt. Så det kan du bare slå i fra deg. Først som sist. I dag vet vi alle hvem som vant kampfly-kappløpet.

Jeg ser ikke bort fra at amerikanerne følte seg mer seierssikre enn de andre, for hos Lockheed Martin var det ikke mange tilbud å få, annet enn drapstrusler. Mange i de militære kretser hevdet at ”anbudsrunden” bare var et spill for galleriet, og at et USA-vennlig Norge aldri kom til å kjøpe noe annet enn et amerikansk fly. Norge var dessuten med og finansierte Joint Strike Fighter og hadde vel forlovet seg litt.

På slutten av besøket på fabrikken i Texas, spurte jeg Chuck Et-eller-annet, litt spøkefullt, om de hadde tatt livet av andre besøkende som hadde kommet i skade for å se bak Joint Strike Fighter-veggen.

- Yes, but we didn’t come to that this time, did we? sa den storvokste, tidligere college-fotballspilleren. Fortsatt uten glimt i øyet.

Så ga han meg et quarterback-klask på skulderen og to golfballer som det sto F-16 på.