Sitkagrana, og bekjempelse av den, har vært et hett tema i det siste. Flere steder er det brukt både penger, tid og krefter på å sage ned grantrærne som for noen tiår siden ble plantet med stor entusiasme. Både privatpersoner og skoleungdom sørget for at sitkagrana bokstavlig talt fikk fotfeste, eller skal vi si rotfeste mange stedet i regionen vår.

Det ble visstnok hevdet den gangen at sitkagrana ikke kunne spre seg i vårt klima, noe som er ettertrykkelig motbevist etter som årene har gått, og sitkagranskogen har erobret stadig større områder.

Mange har tatt ned trærne de selv en gang plantet, og mye av trevirket har nok blitt brukt til brensel, selv om noen også hevder at den knapt er brukbar til det, da det hurtig- og løsvoksende treet brenner opp ganske fort, i alle fall sammenlignet med bjørka.

En svartelistet ressurs

Men så er det noen da, som trolig også ser sitkagrana som en miljøtrussel, men som også ser skogene av sitkagran som en ressurs. I alle fall en ressurs som kan utnyttes samtidig som den svartelistede grana fjernes så godt det lar seg gjøre.

Hans Borgfjord (87)fra Vallersund er en av dem. Borgfjord er kjent for mange som en engasjert kulturvernarbeider gjennom Stiftelsen Halten Nekolai Dahls Minne, hvor han blant annet har vært primus motor for et museum på "gammelbrygga" på Halten. Andre husker ham som mentor da "Farmen" var lagt til Bjugn i 2009. Dette var samme året som Hans Borgfjord fikk Sør-Trøndelag fylkes kulturpris, for sin innsats for kystkulturen.

Kan stå i 50 år

Med Hans Borgfjord i spissen ble det i 2008 frakta tømmer fra et stabbur i Nes i Bjugn utover til Halten. På samme sted som gamle bilder fra 1908 viste at rorbua Ost-indien en gang hadde stått, ble tømmerkassen satt opp, mest mulig lik den gamle bua som hadde stått der tidligere. Stor dugnadsinnsats fra mer enn tjue mann gjorde at den nye Ost-indien kom opp, og under tak på tre dager. Ostindien er i dag ei referansebu, enkelt innredet med gamle materialer, og med gammelt håndtverk. Den lille bua skal vise ei rorbu slik den var i riktig gamle dager, da 5-6 mann kunne holde til der gjennom 8-10 ukers fiske.

Og nå kommer vi tilbake til sitkagrana. På tre av veggene i Ost-indien, mot sør, nord og vest er veggene kledd med bord av ubehandlet sitkagran. Bordkledningen skal heller ikke, i følge Hans Borgfjord, påføres noe som helst.

- Poenget er at den ikke skal behandles. Sitkagrana har så mye harpiks i seg, at den kan stå like fint i minst femti år, om den får stå ubehandlet, sier kystkulturforkjemperen Borgfjord.

Bua Ost-indien på Halten er gjenreist rorbuene gjerne så ut for vel hundre år siden. Men den gang var det trolig ikke bordkledning av sitkagran som brukt, slik det ble gjort i 2008. I følge Hans Borgfjord skal bordkledningen kunne stå i femti år, så lenge den står ubehandlet.