God jul?

Så er vi nesten klar til å feire jul igjen. Vi har kjøpt inn matvarer av alle slag, for ingenting skal mangle når vi feirer jul.

Vår faste spaltist Per Kristian Haugen, bor i Trondheim, født i 1942 og aktiv pensjonist. Leser mye historie, driver litt med slektsforskning og prøver å reise så mye som mulig. Har arbeidet i ungdomsskolen og i den videregående skolen på Hitra. Kona er fra Mausund.

Vi forsikret på tro og ære at vi var englebarn å regne

Nyheter

Feiringa endrer seg lite, vi er ganske tradisjonelle når det gjelder hva vi spiser julaften. Over 50% velger ribbe, 30% pinnekjøtt og resten fordeler seg på kalkun, svinestek, lutefisk og torsk.

I vårt land prøver innvandrerne så smått å prege feiringa med andre retter, men det har ikke gitt utslag i statistikken enda. For øvrig er det vel knapt stemning for særpregede retter der i gården. Men jeg har lest et sted at pizza var på vei inn som mat på julaften. Gud skje lov har denne retten heller ikke blitt registrert av nevnte byrå. Det ser ut til at tradisjonen gjør at vi velger den retten som vi hadde i fjor og året før der igjen. Det kan skje at vi velger noe annet enn det vi er vokst opp med. Men som oftest blir det med dette ene forsøket.

Vi, ungene, var også spent på om det ble noen "harde" pakker til jul. Men først måtte en gjennom en runde hvor de voksne, nesten alle, ville vite om vi hadde vært snille i året som nå gikk mot slutten. Da satte man opp et så uskyldsrent ansikt som man kunne greie. En tok ingen sjanser på å prøve ut grensene for hva en trodde var akseptabelt, og forsikret på tro og ære at vi var englebarn å regne. Det var ingen grunn til å tro at julenissen ville la være å besøke oss.

Jeg er født under 2. verdenskrig, og vareutvalget var temmelig begrenset. Men jeg kan ikke si at jeg savnet noe. Det hadde sin forklaring i at vi ikke visste om noe annet enn rasjonering. Appelsiner og bananer eksisterte som bilder, men fantes ikke i min verden.

Noe som preget kostholdet, var innslagene av fisk og bearbeidede produkter som fiskekaker, - boller, -pudding og -ball. Alle husmødre måtte lære seg å fremstille disse rettene. Men ikke alle produktene fra havet var like populære hos den yngre garde. Mange år etter krigen gikk med på å vende seg til å like lutefisk. Denne skjelvende besynderlighet ble ikke noen favoritt før en ledsaget måltidet med øl og dram, og en innså at lutefisk faktisk var spiselig.

Jeg greide å få et noenlunde avslappet forhold til lutefisken, men en rett falt totalt gjennom, og skapte en livslang motvilje fra min side. Aldri var torsken så full av bein som når den ble servert som lettsaltet. Denne retten ble et uskyldig krigsoffer, men selv om den kom seg gjennom krigen, ble den aldri omfattet med særlig sympati.

En ganske ofte forekommende hendelse var prøvesmaking av nye retter basert på erstatningsalternativer i mangel av ekte varer. Vi, prøvekaninene, var villige til å smake. Vi visste jo ikke hvordan den ekte varen smakte.

Det hendte at vi protesterte på enkelte retter, og da fikk vi høre at vi burde være takknemlig, for vi fikk jo tross alt mat. "Tenk på barna i Afrika!" Det hendte at vi gjorde det, men den lettsaltede torsken lå fortsatt på tallerkenen og endret seg lite, uansett hvor intens vi tenkte på barna i Afrika. Kanskje skulle de være glad for at de slapp unna lettsaltet torsk?

En som leser dette innlegget, vil registrere at årsaken til julefeiringa ikke er nevnt med ett ord. Grunnen til det er at julefeiringa synes å dreie seg om alt annet enn Jesu fødsel. Handelsnæringa fryder seg j.fr. Black Friday\Black week, mens kundene slåss om en skjorte som i kampens hete hadde mistet det ene ermet.

Å være nyfødt frelser teller lite når en konkurrerer med markedskreftene. Har mikroplasten allerede fått oss til å gå i svart? Vil forurensinga føre til at levekårene for mennesket ødelegges.

Jeg tar likevel sjansen og ønsker alle en riktig god jul, og håper det beste for oss alle.