Fra sidelinja av Bjørn Nilsen
Godt nyttår?
Den gamle farmora mi på Nardo hadde et fast uttrykk: Det e sist i væla! Utlagt og oversatt betød det at no var det ingen skikk og ende på noe lenger. Etter de siste dagenes og ukenes turbulens og skrik og skrål overalt og i alle medier, passer det godt på situasjonen i Steinrøysa akkurat no!
AP har under 20 prosent oppslutning, Erna sitter smilende og trygg som Dronning på toppen av berget, og regjeringsforhandlingene knirker, men går egentlig rimelig bra.
Jonas Gahr Støre prøver å samle opp splinter og vrakrester etter Giske-katastrofen uten særlig hell, og ute i verden herjer og regjerer den uforutsigbare klovnen Trump! (Som for øvrig sto fram som avbalansert vert og verdensmann med manus under Erna-besøket i det kvite huset!)
På fuglebrettet utafor kjøkkenvinduet og på bakken under fugleneket, framfører den hemnskjelske småfugl-geriljaen varierte frokostforestillinger hver mårra. Ganske mange arta deltar, hver med særpreg og innøvde detalja.
Sjøl forbanne æ mildværet som igjen har skapt badedam i hjulsporet på gårdsplassen, mens de fleste fuggelsortan utnytte denne sjeldne vinterlige sjansen: Til oppfinnsom rundrens av såvel fjørdrakt som nebb.
Spesielt interessant e å betrakt de forskjellige rutinan som utspille sæ. Flertallet av kropps-arbeidende kjøttmeisa gjør småvasken unna fort og gæli, nærmest å sammenlign med ein gammeldags kattvask (uten klør og tilhørende drapsforsøk!).
Blåmeisan e synlig mindre, men snarar i snuen – hit og dit, opp og ned - heile tida på vakt mot mulige overfall fra meisslæktninga og andre banditta. Som uten unntak e større, fra rødstrupan, bokfinkan og gulspurvan, oppover mot tungvæktera som svarttrast-paran og hovedfienden sjura.
Fra orkesterplassen bak kjøkkenvinduet har jeg full oversikt. Jeg legger spesielt merke til at her fins ulike klaner, og at samkvemmet innskrenker seg til utspiling av vinger mot nærmeste artsfrende hos kjøttmeishannene, mens en rødstrupe-hann blåser seg opp og bruker fjærene til å gjøre seg større i kampen om solsikkefrøene jeg har kasta utover - så de strengt tatt kan slippe å krangle unødvendig. Sola velsigner hele seansen med både lys og ørlite varme, no som lyset har snudd og dagan blir lengre minutt for minutt.
Jeg har rådd meg med almanakk eller ærnakk, som gammelgutan på Nardo sa. På den daværende kloden, i yngre steinalder for flere tiår siden! Som gammel fugleinteressert lurer jeg på om også hormonene og lysten til parring, reir og egg allerede er i sin spedaste gryning, som svenskan ville prøvd å formulere seg.
Plutselig slår det meg: Vi menneskedyran og føglan har ikke lite til felles egentlig. Å blåse seg opp er ingen ukjent idrett, og hvem har ikke sett eksemplarer av arten prøve regulært å stirre motstandere rett i senk kun med blikket langvarig og stirrende rett imot en konkurrent eller motstander.
Tilbake til fuglebrettet og frøene på gårdsplassen. Der ser det ut til at den glupskeste sulten er stilt. Dermed er tida noen timer fulle av andre gjøremål. Men alltid, og jeg understreker og gjentar at alltid gjelder gamle dikteren Øverlands ord om at « finner hans kone en frokost, så spiser han også den», som en av mange forslukne og kranglete, meiser og spurvemenn.