For to år siden var jeg på en jobbreise i Drammen. For å gjøre hotellrom-kvelden koselig, gikk jeg til butikken for å kjøpe en brus og litt potitgull. På vei hjem ble jeg utsatt for noe som kan betegnes som uønsket seksuell oppmerksomhet.

I ei bakgate ble jeg overrumplet av fem-seks jenter på knappe 17 år. Mens jeg passerte, fikk jeg høre en hel del om kroppsdelene mine, og hva de kunne tenkt seg å gjøre med de.

Poenget er ikke at jeg også har vært et offer. Poenget er at når jeg i lett kappgang grep tak i telefonen og ringte min samboer for trøst, så var det ikke stort med forståelse å hente. Det som – for meg – var en skjellsettende opplevelse, ble av henne avfeid med at ”slikt skjer”. Er det virkelig slik at kvinner må innfinne seg i slikt?

For noen uker siden fikk jeg overvære en samtale mellom et titalls godt voksne kvinner som satte #metoo-kampanjen i lys av egne erfaringer. Ifølge de var det ”intet nytt å melde”. Slik har menn ”alltid” oppført seg.

En liten klask på stumpen var dagligdags på arbeidsplassene før i tiden. Man måtte pent innfinne seg. I lys av de siste måneders debatter er det mange som skal passe seg, sier de. Det finnes flust av Davy Wathne-er som ikke er ”taktfulle og respekterende nok til å holde tonen på en slikt nivå som unge kvinner er komfortable med”.

Men at man ”må pent innfinne seg” er ikke noe som tilhører tidligere generasjoner. I 2012 var jeg delegat for Hitra Arbeiderparti på Sør-Trøndelag Arbeiderpartis årsmøte. Selv om jeg representerte et lokallag i moderpartiet, var jeg såpass ung at jeg fikk innpass i delegasjonen til AUF. AUF hadde forberedt seg godt, og omtrent alle delegatene skulle opp på talerstolen for å fronte en sak. I utgangspunktet en knippe ungdom som vet å stå opp for seg selv, og det de tror på.

Årsmøtet gikk over to dager, og etter at første dag var gjennomført, var det duket for middag, etterfulgt av en fest. Flere av delegatene fra AUF var for ung til å drikke noe som helst, mens noen av de var eldre enn meg selv.

Etter at siste sak var banken gjennom, ble det trommet inn til delegasjonsmøte i trapperommet. For å slippe at noen skulle få seg en støkk, ble jentene i delegasjonen advart om hva de hadde i vente. Flere av mennene ville utover kvelden bli innpåsliten og kunne finne på å ta seg til rette. ”Hvis det blir for ille, må dere gå tilbake på rommene deres”, ble de advart. For min del var dette et lite gløtt inn i en ukjent verden. I ren forundring brøt jeg ut i lavmælt latter fra øverste trinn. Latteren ble kontant møtt med beskjed om at dette ikke var noe å tulle med.

Jeg var helt enig.

Resten av kvelden brukt til utspørring. Alle visste noe, noen visste alt. Navn ble nevnt. ”Gjengangere” ble de kalt.

Jeg trodde jeg ikke var en del av den kulturen jenter må avfinne seg med, men etter å ha tatt noen runder med meg selv, er jeg ikke lenger fullt så sikker. Jeg har riktig nok ikke gjort noe som kan måle seg med mye av grumset vi har sett de siste månedene, men allikevel. Jeg har helt sikkert sagt og gjort ting som isolert sett var uskyldig for min del, men summert opp kunne blitt en stor belastning for mottakeren.

Jeg tror massesuggesjonen har overrumplet meg. Jeg har sittet på årsmøter og latt ting gli forbi – ikke fordi jeg ikke har reagert, men fordi heller ingen andre har det. Jeg har helt sikkert blitt irettesatt flere ganger, uten å ha skjønt det selv, men heller avfeid det med latter og et blunk. Den uskyldige garderobe-praten om kvinner er ment uskyldig og tøysete, men helt ubevisst så bygger den nok opp under en holdning vi tar med oss utenfor garderoben.

Man kan si mye om effekten av #metoo-kampanjen, men totalt sett har verden blitt en bedre plass, uansett kjønn. Jeg for min del har lært, og tar min del av ansvaret. Heretter skal jeg kun klappe på rumpa til de som ønsker det, og bare hvis det passer seg. Det koker nok ned til min bedre halvdel og et par kompiser. Jeg skal klare meg med det.