- Det var Geir, mannen min, som ringte fra jobb. Han fortalte at det brant i frøyahauan. Jeg gikk opp på haugen bak huset, og der så jeg beltet med flammer, og røyken som kom inn over mot meg. Så kom det en politibil opp i gårdsplassen, forteller Mariann Arntzen i Sandvika.
- Jeg fikk beskjed om at det var evakuering. Jeg hadde ti minutter på meg på å hente med meg ting. Det var på grunn av røyken at de satte i gang evakueringen så fort. Jeg spurte om det var fare for at det skulle brenne her. Ja, det var det, fikk jeg jeg til svar. Da forstod jeg at jeg kanskje aldri fikk se huset igjen. Jeg røsket familebilder ned fra veggen, fikk med meg ei eske med negativer, men da jeg skulle til å kjøre av gårde, kom jeg på dåpskjolen min. Jeg løp inn og hentet den, forteller hun videre.
[M]
10 prosent av Frøyas befolkning evakuert
Det var like før klokka to, torsdag 29 januar i fjor, at politiet satte i gang evakuering av beboerne i Klubben/Sandvika. På dette tidspunktet spredde brannen seg veldig raskt, og faren var stor for at brannen skulle nå bebyggelsen på nordsida av Frøya. Til sammen ble en tidel av Frøyas befolkning evakuert: 427 innbyggere fra 180 husstander.
[M]
Tre timer før dette satt varabrannsjef Johan Pettersen på kontoret sitt og forberedte ett innlegg han skulle ha for kommunestyret. Han skulle informere om hvorfor brannvesenet hadde gått til skittet og innføre totalforbud mot åpen ild. Frosten og det tørre været over lang tid hadde gjort at det var stor brannfare, og i løpet av de siste ukene hadde brannvesenet både på Frøya og Hitra vært ute og slukket flere mindre lyngbranner. Og storbrannen i Flatanger var nettopp slukket.
Klokka 10.56 fikk 110-sentralen melding om brann ved Litjvatnet like innenfor Sistranda. Klokka 11.04 ble det kjørt full utrykning. Johan Pettersen var blant de første av brannmennene som kom til plassen. Der hadde skoleklassene fra Sistranda brått måttet avslutte skøytedagen.
- Det brant i en sirkel på kanskje 30 diameter opp etter berget. Det var bortimot vindstille da vi kom. Men bare mens vi hadde ut utstyret, så økte vinden på. Og da brannen nådde over den haugen, så satte den fart, forteller Johan Pettersen.
Over 300 deltok i slukkingen
Det ble kjapt satt i gang et stort apparat. Brannfolk fra Nordskaget ble sendt ut ved Ervikvatnet for å forsøke å stoppe brannen fra den siden. Trønderenergi - som hadde firehjulinger - ble kalt inn tidlig. I løpet av de nærmeste timene hadde man fått inn støtte fra Trondheim og seks andre trønderske brannvesen, sivilforsvaret, røde kors, og militærhelikoptrene som var brukt i Flatanger var på vei. Mange frivillige meldte seg for å hjelpe. I løpet av det nærmeste døgnet deltok sannsynligvis over 300 mennesker i arbeidet. I løpet av kvelden og natta kjempet mannskapene med å holde flammene i sjakk. Man sleit med dårlig kommunikasjon og slanger som frøys til. Hellet var at vindretning og vindstyrke holdt seg stabil.
[M]
- Vi hadde en del ting med oss. Det at vannene var islagte gjorde at vi kunne kjøre over dem med folk og utstyr, og kom lettere til brannen. Og så skriftet ikke vindretningen. Om vi haddde fått en dreining slik at brannen hadde spredt seg i retning Sistranda, så hadde vi fått en helt annen situasjon, sier varabrannsjef Johan Pettersen.
- En virkelig helteinnsats
- Det var en virkelig helteinnsats som ble gjort den natta, sier rådmann Svanhild Mosebakken.
Hun ledet krisestaben på kommunehuset.
- Det litt spesielle var at mange sentrale folk var borte denne dagen. Både brannsjef Andreas Kvingedal, Marit Norborg som har informasjonsansvaret, og kommunalsjef Roger Fredheim var alle tre i Trondheim, og ble kallt heim. Ordføreren var på sydenferie. Det var litt kaotisk i starten, men etter at vi fikk satt kriseledelsen, så oppnådde vi en veldig ro. Vi greide å få ut inforamasjon på flere språk, og etablert et mottak på hotellet. En av de store utfordringene var alle de frivillige som tilbød seg hjelp. Det tok noen timer før vi fant ut hvordan vi skulle løse det, sier rådmannen.
[M]
Rådmannens krisestab hadde oppgaven med å ta vare på de evakuerte. Kommuneledelsen på Hitra tok tidlig kontakt og tilbød assistanse. Med ti prosent av Frøyas befolkning evakuert, holdt det ikke at både Hotell Frøya og Dolmsundet hotell åpnet sine dører. Folk åpnet heimene sine.
Småsamfunn på sitt beste
- Noe av det jeg sitter igjen med etter dette dramatiske døgnet, er gleden over at det gikk så bra til slutt. Og den hjelpsomheten som kom fra så mange hold. Dette er småsamfunn på sitt beste, sier Svanhild Mosebakken.
Etter at brannmannskapenee hadde holdt ilden i sjakk inne i hauan gjennom hele natta, kunne helikoptrene gå i lufta da morgenlyset kom. De drev effektiv slukking, og det tok ikke mange timene før man så at man ville få kontroll før brannen nådde boligområdene. Klokka 13.43 kunne brannsjef Andreas Kvingedal gi følgende beskjed over sambandet: "brann avklart - kun etterslukking". Etter nesten 26 timers kamp mot flammene kunne man konstatere at Sistranda trimhytte og ei enkel koie var tatt av flammene, store mengder lynghei var brent ned, og en fra hjelpekorpset hadde forstuet en fot. Verken liv eller boliger hadde gått tapt.
[M]
Reaksjonen kom da jeg kom heim til huset etterpå
- I etterkant har jeg forstått det var en del folk som var skikkelig redde. Men jeg opplevde en veldig rolig stemning, fra vi som var evakuerte registrete oss på Klubben grendahus og dro videre til hotellet. Rådmannen og varaordføreren kom og snakka med oss. Selv om vi satt i spenning, så var det rolig. Først da jeg kom heim til huset vårt, til natta etter at det var slukket, fikk jeg en reaksjon, forteller Mariann Arntzen.
Når hun ser tilbake på det som skjedde for ett år siden, er det med stor takknemlighet.
- Jeg har fått sånn respekt for brannvesenet, og håper bare de nå får den brannstasjonen de ønsker seg, og det utstyret som trengs. Og jeg er takknemlig overfor alle som hjalp til. Her i grenda var det stort sett barn, kvinner og eldre som ble evakuelt til hotellet. Mannfolka var ute i felten som frivillige. Og jeg tenker på den gjestfriheten vi som ble evakuert, opplevde, det at folk brydde seg og tok i mot oss. Det som virkelig bergtok meg var den hjertevarmen vi opplevde i løpet av det døgnet, sier Mariann Arntzen.
[M]