Fra sidelinja: Vår faste spaltist Ørjan Strømmen (f. 1990) er en engasjert hitterværing. Utdannet tegnspråktolk, politisk aktiv og har tidligere drevet med radio og revy på hobbybasis. @orjanmen på Twitter. Her er hans innlegg i fredagsspalten "Fra sidelinja".

Nå ryker støttehjulene

Jeg fyller år i dag. Halvveis til 50. Jeg har alltid tenkt at 25 ikke er så ille. ”Jeg er jo ikke gammel ennå”, har jeg tenkt.

Men der tok jeg kraftig feil. Sist helg ble jeg fortalt at jeg måtte begynne å trene mer effektivt enn jeg gjør fra før. Det ble begrunnet med at ”du er på topp i livet nå. Herifra går det bare nedover”.

Det var mildt sagt alt annet enn motiverende. Uten å vite det har jeg altså vært i min beste alder, og har derfor ikke benyttet meg av mulighetene det gir. Jeg har vært pliktoppfyllende og studert, jobbet og slitt for statskassa. Og vips var gullalderen over.

Sinnsstemningen de siste dagene kan nok sammenlignes  med å ligge for døden. Jeg har tenkt tilbake på alt jeg har gjort, og alt jeg ikke fikk gjort, men burde gjøre. Alle stedene jeg ikke fikk reist, og alle jeg må ta kontakt med før jeg har glemt de.

For nå stiger jeg inn i de voksnes rekker. Ikke på tull slik som når man blir konfirmert, men sånn på ordentlig. Nå ryker støttehjulene..

En rivende omstilling står fremfor meg. Det blir slutt på å kjøpe bil fordi den er fin – den må også være praktisk. Når jeg skal kjøpe meg leilighet må jeg ha tre soverom, slik at det er klart for reproduksjon. Den delen av lønna jeg har brukt til å kose meg, må nå gå på uføreforsikring og pensjonssparing.

Og pensjonssparingen la en demper for feiringen. Selv om bursdagen endelig falt på en fredag må jeg nok ta det med ro. Som voksen må jeg tidlig opp på lørdag, slik at jeg rekker over alle butikkene. Nå som det skal handles mat gang i uka, må jeg reise rundt fra butikk til butikk slik at jeg sikrer meg de beste tilbudene. Det blir slutt på å kjøpe syltetøy fordi jeg har lyst på, eller dopapir fordi jeg trenger det. Nå skal jeg kjøpe fordi det er billig. Jeg skal ha boden full av Lambi, slik at jeg overlever enhver katastrofe.

Når det først går nedover, så går det fort vil jeg tro. Om tre år vil jeg nok sitte i lenestolen min med pipetobakk og hentesveis. Med dragspeltoner fra Jularbo i bakgrunn vil tankene spinne tilbake med glede til de dager jeg ikke måtte stå opp om natten for å gå på do. Den gang jeg verken trengte håndtak i dusjen eller ekstra godt lys for å lese.

I morgen er nok nettbankkoden glemt. Men det er like greit. Teknologi blir brått skummelt, og jeg føler det er mer oversiktlig med brevgiro enn alle de tallene og knappene på edb-skjermen.

Så ille trenger det ikke gå. Jeg har nemlig hørt at alder kun er et tall, og at det blir hva man selv gjør det til. Når folk spør meg hvordan det er å våkne ett år eldre vil jeg svare ”akkurat som det var å våkne i går”. Jeg vil være ung, og derfor har jeg tenkt å kle meg ungt – kanskje som en 24-åring. Jeg skal la flanellskjorta henge og la brysthårene fortsatt være skjult. Hvis det ikke holder skal jeg henge ved Narvesen med cola i baklomma. Konjakkulene lar vi ligge et par år til.

- Hurra for meg.