Denne kronikken er skrevet av

John Arne Moen, styreleder i Coop Mausund og feriebeboer på Mausund

Spørsmålet er langt fra grunnløst. Et blikk på befolkningsutviklingen sier sitt. Da Statistisk sentralbyrå undersøkte de ulike øysamfunnene i 1990, fant de 716 innbyggere på de den gang seks øyene som var bebodd. De fordelte seg følgende: 230 på Sula, 40 på Bogøya, 363 på Mausund, 24 på Gjæsingen og 59 i Froan. En god del norske kommuner hadde på samme tidspunkt betraktelig lavere folketall. Befolkningssammensetningen var dessuten sunn: 268 var under 20 år, hele 45 under skolepliktig alder. Det ga grunn til optimisme.

For et stort flertall av oss oppleves 1990 som «i går». Tiden har imidlertid endret mye – og det er vanskelig å si annet enn i feil retning. I dag er folketallet mer enn halvert, og hva verre er: Antall barn og ungdom er redusert til et nivå som vanskelig kan kalles annet enn skremmende. Dette er blitt en negativ driver i seg selv: Stadig mindre barne- og ungdomsmiljø gjør mange foreldre bekymret med tanke på oppvekstmulighetene. Man har dessuten ikke 45 unger i barnehagealder lenger. Prognosene er ikke gode.

Dette er ikke et forsøk på å snakke ned mulighetene – men tallene viser at utviklingen hva innbyggere angår, dessverre går den veien høna sparker. Da har man to muligheter: Enten sette seg ned og vente på undergangen, eller snu høna så den sparker rett vei! Jeg tror fortsatt det siste er mulig – men da må det tas helt andre grep enn hittil. Og de må tas raskt!

I et intervju med Frøya.no uttalte jeg at det er fantastisk at godt voksne som har levd mange år «i byen» tar med seg flyttelasset og setter kursen hjemover, men at dette har liten effekt på situasjonen i de to skolene som fortsatt er i drift. Med det mente jeg ikke å underkjenne betydningen av at 50- og 60-åringer vender tilbake. Absolutt ikke! Det er tvert imot verdifullt og gledelig på alle mulige måter. Men uansett hvor mye man nyter «kystdrømmen» når en viss alder har passert, så blir det ikke flere barn i barnehagene og skolene av det. Slik er virkeligheten. Med det mente jeg å påpeke at dersom man skal tenke vitalitet ti – tjue år fram i tid, er det helt avgjørende at barnefamilier som er, blir værende – og at nye kommer til. Uten barn er ethvert samfunn dødsdømt. Øyrekka er ikke noe unntak.

Dette handler dessuten om langt mer enn befolkningsutviklingen: Vi snakker om livsviktige kompetansearbeidsplasser, i betydelig grad besatt av yngre voksne, mange med egen familie. Historien om Sula er et godt – om enn sørgelig – eksempel på hva som skjer når offentlige kompetansearbeidsplasser forsvinner. Først ble aldersboligen nedlagt. Det drev flere familier fra øya, rett og slett fordi jobbene ble borte. Dette bidro igjen raskt til at det ble færre barn i skolen, og dermed ble også den en salderingspost i kommunebudsjettet. Da var løpet på mange måter kjørt.

Etter å ha bodd store deler av mitt voksne liv i hovedstaden, vet jeg at det offentliges nærvær for folk flest ikke oppleves viktig. At dette på mange måter er en illusjon, er så sin sak, men det speiler også en del av virkeligheten: Dess større en by er, dess større er tiltrekningskraften på omverdenen – og dess større blir lokalsamfunnet som «marked». Skal man starte næringsvirksomhet i en region med én million innbyggere, behøves ikke offentlige incitamenter. Mislykkes man, har man enten en dårlig idé – eller man er ikke i stand til å realisere den. I samfunn som øyrekka er virkeligheten en helt annen. Sjekker det offentlige ut og har som hovedfokus at hver arbeidsplass lagt ned er minst 500.000 kroner spart, kjemper enhver som ønsker å snu trenden i motvind så sterkt at det lite hjelper at ideene er aldri så gode. Dette understreker det offentliges enorme ansvar – større dess mer marginalt lokalsamfunnet er.

Når utviklingen i øyrekka kommer i fokus skjer det ofte på grunn av enkeltsaker. Politikerne uttrykker sin bekymring, innbyggerne fortviler – men dessverre; så stanser det ofte der. Nå er det kommunikasjonene som har utløst debatten. De er viktige – men er kun en av flere faktorer.

Mange er kritiske til kommunens agering i forbindelse med den siste anbudsrunden. Kritikken er ikke uten grunn – viktigst er at man kom for sent på banen. Da kom man til gjengjeld godt, men det hjalp lite – fordi innspillet i form av en konsulentrapport ble lagt på bordet etter at premissene var lagt. Dermed kom man bakpå – og mistet muligheten til å påvirke utgangspunktet. Samtidig kan det tenkes at noe av grunntenkningen når rutetilbudet legges, er feil, og i så fall er det flere som deler skyld.

I dag sees sørværa og nordværa i sammenheng – som om vi snakker om én strekning. Dette hindrer en mer fornuftig tilnæring til problematikken. På lang sikt – fram mot neste anbudsperiode – burde man også sett på muligheten av å bruke Mausund som logistikknutepunkt, slik tidligere ordfører Hans Stølan har pekt på. Dette fordrer imidlertid at fergeleiet flyttes fra Dyrøya og atskillig lenger ut – slik at overfarten kan presses ned mot det halve. Hvis ikke, vil totaliteten for de øvrige bli for dårlig. Dette ville utløst betydelige investeringer i infrastruktur, men ikke mer enn at det er tenkbart. Nok en gang: Det tas tilsvarende investeringer i mange deler av landet hvor folketallet er både like lavt og lavere. Hvorfor ikke her? Som en parentes: Den nåværende (og forrige) regjeringen ønsker å tenke slik; etablere små «knutepunkt» i grisgrendte strøk. I øyrekka vil – eller våger – man ikke tenke tilsvarende, kanskje av frykt for at dette vil bety styrking av Mausund, og svekkelse av de andre. Resultatet i dag er imidlertid at alle svekkes – og ingen vinner. Hvor framtidsrettet er dét?

Slik tenkes det dessuten også i sentrale strøk. Da jeg bodde på Bjørndal i utkanten av Oslo, måtte jeg ta buss enten til Skullerud eller Hauketo, for deretter å skifte til t-bane eller tog inn til sentrum. Det ga en betydelig lengre reisevei til jobb (og til videregående skole for mange ungdommer) sammenlignet med om t-banen hadde gått helt fram, men var prisen å betale for å bo relativt landlig og i en del av byen hvor prispresset på boliger var lavere enn i mer sentrale strøk.

Dette hører imidlertid med til en større diskusjon som er interessant på lang sikt. Nå kreves kortsiktige tiltak på kommunikasjonsfronten for i det minste å få den negative utviklingen til å flate ut.

Kommunal- og regionaldepartementet, Distriktssenteret og ulike høyskole- og universitetsmiljøer sitter på statistikk og forskning som sier mye om hva som må til for å snu en negativ befolkningsutvikling i utkanter.  I det samme materialet finner man også ut hva som ofte er årsaken til at man ikke lykkes…

Arbeidsplasser lokalt og innen pendleravstand er et av de mest avgjørende kriteriene – og pendleravstanden bør ikke overstige én time. For sørværa er dette tidsmessig sett innenfor det oppnåelige, slik at man kan krysse av som gjennomførbart. Men både i sørværa og nordværa er det andre muligheter – knyttet både til tradisjonelle næringer, havbruk, offentlig forvaltning og ikke minst; turisme.

Sørgelig lite er gjort for å løfte øyrekkas enorme turistmuligheter opp i den divisjon som fortjenes. Vi har lett for å tenke oss sol og sommer og blikkstille hav når turistbrosjyrene lages – men hva med helårsturisme? For urbane europeere som knapt har opplevd naturelementene i fritt spill annet enn gjennom fjernsynsskjermen, er muligheten til å oppleve ekstremvær helt unikt (og det behøver ikke være SÅ ekstremt…). Å se havørna på nært hold, selsafari, en tur eller to ut med en erfaren skipper på fiskebåt for å prøve lykken, en tur innom fiskemottaket for å se starten på fiskens reise til markedet, en bedre middag i et varmt og lunt spisested mens sørvesten uler utenfor veggene. DET er eksotisk – minst like mye som en stille sommerdag!

Dette krever imidlertid infrastruktur på flere plan – noe som igjen fordrer investeringer. Penger til å løfte dette finnes ikke lokalt i øyrekka, men kanskje andre steder i regionen? Dessuten har man viktige elementer å spille på – lokale aktører og etablissementer som kan utgjøre viktige deler av en slik satsing. Det som finnes er ikke nødvendigvis dårlig, noe av det er tvert imot svært bra, men totaliteten som kan trekke kjøpesterke dollar-, yen-, renminbi og euroturister så langt utenfor allfarvei, mangler.

Finnes det i vårt område eksempler på at dette har fungert? Absolutt! I 1989 ble Namsskogan familiepark etablert, tre timers kjøring fra Trondheim – midt ute i «ingenting» i Indre Namdal, i bygda Trones med omkring 180 innbyggere.

25 år etter er Familieparken en suksess på alle mulige måter – men den hadde aldri blitt realisert uten at det offentlige hadde tatt en aktiv rolle da en gruppe entusiaster presenterte ideen. Kommunen og fylkeskommunen ble aktive medspillere og bidro med både kompetanse, planlegging og kanalisering av offentlige midler. I dag gir parken flere helårsarbeidsplasser og tiltrekker seg 50.000 besøkende hvert år – og har aktiviteter hele året, selv om mye er konsentrert om sommeren. Suksesskriteriet var å utnytte naturgitte forutsetninger: Utmark og dyr som hører til i Namdalen, skape en ramme rundt og etablere nødvendig infrastruktur.  Man snudde med andre ord høna, og omskapte avsideshet og «ingenting» til et aktivum. Ringvirkningene er enorme – Familieparken er blitt big business. Det samme er mulig i øyrekka – hvis man satser riktig. Og når vi snakker om ringvirkninger: Nærheten til familieparken, naturreservatet i Indre Namdal kombinert med vill høyfjellsnatur er grunnen til at en gruppe Oslo-baserte investorer nå vil bruke flere hundre millioner kroner for å bygge ut fjellbygda Skorovatn med omkring 25 gjenværende fastboende, til et helårs turistsenter. Planene ble presentert sist høst og har for lengst vært ute på offentlig høring. Øystein Stray Spetalen og Ola Mæle, som står klare til å bruke ufattelig mye penger i en region som «alle» har dømt til avfolking og død, sier at de tror muligheten ligger i å bygge videre på og utvikle det som er.  Da ser vi at «alt henger sammen med alt» - og at satsing i ett lokalsamfunn, kan trekke andre med.

Det er min overbevisning at øyrekka med Frøya og Hitra som bakland har de samme muligheter som Trones og Skorovatn. Når man kan trekke milliardinvesteringer til disse bygdene, er det mulig å gjøre det samme hos oss. Men noen må ta oppmannsrollen – se mulighetene, tro på dem og våge å satse.

Jeg utfordrer kommunen med ordfører Berit Flåmo i spissen til å ta initiativ til å nedsette en arbeidsgruppe som kan analysere utviklingen siden århundreskiftet, avdekke mulighetene og komme med forslag på tiltak som i første rekke kan hindre videre fraflytting, deretter forhåpentligvis få folk til å flytte til et område som har ufattelig mye å by på. Sett av penger i to år til en stilling som sekretariatsleder eller idéutvikler, som kan sikre at det hele ikke renner ut i den berømte sanden. Her bør det også være mulig å utløse statlig og regional støtte – foruten at utfordringen bør gå til de tyngste næringsaktørene i regionen, som utnytter havområdet ved og i øyrekka til å bygge opp milliardkonsern og skape næringseventyr – og store formuer. I den anledning: Det er på tide at oppdrettsnæringen begynner å inngå i den samfunnsbærende strukturen på kysten, ut over det rent nærings- og arbeidsmarkedsmessige, slik landbruket oppleves som et selvfølgelig og avgjørende element i å oppebære innlandsdistriktene. Dette siste er utvilsomt en av årsakene til at landbruksnæringen støttes av ni av ti nordmenn – en posisjon havbruksnæringen så langt bare kan ha våte drømmer om.

Kysten er indrefileten i merkevaren Norge. Den ga i sin tid landet navn – Norweger; veien mot nord – og er uløselig knyttet til både fortid og framtid. Det var langs kysten Norge ble skapt – men i vår nasjonale forestilling er det brunsvidde tømmerhus i Telemark og Gudbrandsdalen vi ser for oss når vi snakker om det gamle Norge. Kongsgården er blitt en fjellgård – mens den historiske realiteten er at så godt som alle maktsenter i det gamle Norge lå et spydkast fra sjø og fjord. Problemet er at det offentlige er trygt plassert med ryggen mot havet og oppmerksomheten rettet mot raskt voksende urbane sentra. Dersom vi virkelig tror at det er kysten vi som nasjon skal leve av i årene som kommer, når olje- og gassalderen tar slutt, er det på tide å snu seg!

Øyrekka overlever ikke verken av lovprisning i festtaler eller bekymringsmeldinger og noen båtlaster «øycruiseturister» om sommeren. Fortsatt framtid fordrer presise analyser og målrettede tiltak. I Oslo eller Trondheim kunne private aktører akslet et slikt ansvar. I øyrekka må kommunen ta oppmannsrollen. Her må både erfaringsbasert og forskningsbasert kunnskap utnyttes.

Spørsmålet er: Tar Sistranda utfordringer? Trondheim? For dette handler ikke bare om noen utsatte øysamfunn. Det handler om hvorvidt Frøya skal bli betydelig eller ikke som turistdestinasjon, og om Trøndelag skal begynne å utnytte muligheter andre landsdeler – særlig Nord-Norge – for lengst har grepet begjærlig.

John Arne Moen

Styreleder i Coop Mausund og feriebeboer på Mausund