Ja, Torfinn - hvem skal betale prisen?

Ja, Torfinn - hvem skal betale prisen?

Torfinn Stub kommer med en rekke viktige spørsmål angående De Grønnes økonomiske politikk. Det underliggende premisset virker likevel å være at De Grønne er et uforstandig parti fordi vi vil gjøre grep i norsk økonomi.

Vi, som også leser økonomisk historie, vet at Norge har måttet omstille seg før og da har det vanligvis skjedd for seint. Norge var et av de siste landene som forlot seilskutealderen. Våre verftsindustri lå brakk mens utenlandskbygde båter gikk forbi med full damp.

Sildeeventyret og hvalfangsteventyret gjorde oss rike, og vi utviklet en teknologi som var så effektiv at vi var i ferd med å utrydde bestandene. Det er en ren tilfeldighet at silda overlevde i et par fjorder, men den tilfeldigheten gjorde at den i dag igjen er en milliardindustri.

Vi ville heller ikke tilpasse oss overgangen til treski, og fikk fram den siste verdensmester på treski i stedet for å lære oss å gå på glassfiber. Det tok noen år før vi igjen klarte å hevde oss i konkurranse...

Konservative mennesker har hele tiden benektet behovet for endring helt til det har truffet dem som en økonomisk knyttneve. Oljealderen er på hell på grunn av de økonomiske lovene, ikke på grunn av De Grønnes politikk. Det vi har gjort er å påpeke dette på forhånd sånn at vi for en gangs skyld er mentalt forberedt. Vi har også foreslått løsningene, som å bygge opp Bionova som et framtidsrettet utviklingverktøy innen primærnæringer og bioteknologi, og å bruke vår unike offshorekompetanse til å bli verdensledende på havvind.

Vi har også tenkt å lande oppdrettseventyret som i dag er på vei mot økologisk kollaps og store lokale miljøproblemer. Det er sikkert ukjent for mange, men oppdrettsnæringa er i dag avhengig av stadig mer nedhogging av regnskog, overfiske av marine arter og lokal forslamming av fjorder med tilhørende fortrengning av fiskerier, turisme og en rekke ville arter. Mot dette er vår visjon lukkede anlegg og egenproduksjon av fôr. I takt med at andre oppgaver i oppdrett mekaniseres vil dette være med å sikre at vi fremdeles får arbeidsplasser, og ressursøkonomien blir mye bedre når vi tar vare på den knappe ressursen fosfor i avfallet, og i stedet får den tilbake i kretsløp.

Lukkede merder kan ligge i land eller sjø. Antagelig er sjø det ideelle, men om vi får det bedre til på land kan vi prøve begge deler. Våre ferskvannsressurser gjør at vi fremdeles har komparative fortrinn, altså at ikke all produksjonen går til andre land. Lukkede anlegg er nå i gang flere steder og får gode resultater.

Vi trodde ellers Venstre var blant de partiene som var enige om at vi nå må endre norsk økonomi, jfr. slagordet "Forandring". Så kan vi heller diskutere tempoet og metodene. Men til de aktuelle punktene :

1. Norsk oljeproduksjon utfases, andre jobber må inn i samme tempo som vi mister oljejobbene. Alle vet dette vil skje, vi mener det må starte nå for å unngå ytterligere klimaendringer.

2/3. Perspektivmeldingen anslår tredobling av privat forbruk i Norge. Vi vil ta ut deler av dette i redusert arbeidstid, og forøvrig vri vårt forbruk i en mer miljøvennlig retning.

4. Ja, spesielt innen tjenester som helse og omsorg og skoler ser vi at kvalitet og kostnadseffektivitet står imot hverandre. I andre næringer innebærer det mest kostnadseffektive at vi reduserer arbeidskraftbehov og erstatter det med høyt forbruk av ikke-fornybare ressurser.

5. En overgang til lukkede merder er nødvendig. Da kan vi ta vare på avfallet og holde ressurser i kretsløp. Samtidig blir sameksistens mulig. I dag fortrenger oppdrett fornybare næringer som laksefiske og fjordfiske. Vi tar til orde for endring før den økonomiske knyttneven treffer.

6. Vi vet at det oppstår behov i helse og omsorg og at behovet innen olje reduseres. Nye oljefelt vurderes sterkt automatisert. Vi kommer ikke til å ha like mange oljearbeidere i framtida uansett, og det eneste forsvarlige er å legge om hvordan vi bruker norsk arbeidskraft.

Slik jeg leser ditt innlegg mener Hitra Venstre at

1. Norsk oljeproduksjon om 20 år skal foregå på omtrent samme nivå som i dag

2 / 3. Den enorme effektivisering av produksjonslivet som har pågått siden 2. verdenskrig, samt økningen i arbeidsstyrken ved kvinnenes inntreden i lønnsarbeidslivet, skal ikke tas ut i kortere arbeidsdager og mer fritid

4. Vi skal fremdeles gå for økonomisk vekst, med tilhørende økning i ressursforbruk

5. Vi skal ha en sterkt voksende, ikke økologisk bærekraftig lakseoppdrettsnæring

6. De 200 000 årsverkene som nå er i ferd med å bli overflødige i oljesektoren skal

a) bli værende i oljesektoren?

b) ikke få arbeid i andre næringer?

7. ??

A: Er dette gjennomførbart i den virkelige verden?

B: I så fall; til hvilken pris?

C: Og hvem skal betale?

Den oppvakte leser får selv bedømme spørsmål A, men selv mener jeg dette ikke er gjennomførbart.

B: Vi kjenner i dag ikke prisen, men at den blir høy er det liten tvil om:

- når vi passerer 2-gradersmålet for global oppvarming,

- når folk (særlig kvinnfolk) har jobba helsa av seg lenge før pensjonsalderen,

- når vi idag forbruker ressurser tilsvarende 3 jordkloder og planleggerne vil ha oss til å tredoble forbruket

- når vi skal møte konsekvensene av de økologiske sammenbruddene, her lokalt og i verden for øvrig

- når vi overhodet ikke har planlagt for den nedkjølinga oljesektoren nå opplever, og ikke engang har tenkt på sluttfasen, og de ansatte må ta støyten sjøl, en og en

C: Vi kommer alle til å måtte betale. Men ungene våre og deres unger kommer til å få smellen i større grad enn oss gamlingene. Hvilke lidelser ungene andre steder i verden skal måtte gjennomleve tror jeg ikke vi har innlevelsesevne nok til å forstå.

Når oppvarminga av kloden skyter ytterligere fart, Grønlandsisen og permafrosten i Sibir smelter videre og havnivået stiger, vil alle de som får sine leveområder oversvømmet måtte legge ut på vandring.  Da vil dagens flyktningssituasjon fortone seg som et muntert kaffebesøk i sammenligning.

Jeg følger deg i din beskrivelse av avviklingssituasjonen i oljenæringa. Konsekvensene er enorme.

Men - det er ikke De Grønne som har skrudd av lyset og jagd oljearbeiderne hjem. Det som skjer i dag skjer fullstendig upåvirket av De Grønne, og er en forsmak på hva vi vil oppleve når det en dag er helt slutt.

Det er da De Grønne sier at vi må gjennomføre dette skiftet nå, mens vi har pengene og handlingsrommet, og mens vi ennå kan bidra til at verden kan nå to-gradersmålet. Vi kan ikke vente til vi står med ryggen mot veggen.

Det som forundrer meg er at ikke Norges store og ansvarlige (?) partier har lagt strategier for disse overgangene.

Dette har jo vært varsla i årevis. Eller trodde man at norsk oljealder skulle vare evig?

De Grønne ser ikke for seg at f. eks. alle ingeniørene skal inn i pleie- og omsorg, slik du Torfinn antyder, men peker på behovet for en formidabel satsing på utvikling av fornybare energikilder. Vi ser muligheten for å utnytte nettopp vår unike offshore-kompetanse i utvikling av flytende havvindmøller, bølge- og tidevannskraftverk og solenergi-teknologi.

For øvrig vil det trengs mange hoder og hender når kraftverk og overføringslinjer for strøm skal oppgraderes for å unngå energitap, og når vi fullt ut skal ta i bruk våre egne naturressurser i vårt eget land: fisk og andre marine arter, jord og skog m.m.

Jeg siterer Dagens Næringsliv 30.08.2015:

– De Grønne vil opprette et Bionova som kan bli en motor for utvikling av næringsvirksomhet basert på fornybare ressurser, på samme måte som Enova er det for fornybar teknologi. Vi vil trappe opp satsingen med 4 milliarder kroner i løpet av de neste fire årene, sier MDGs talsmann og eneste stortingsrepresentant Rasmus Hansson til NTB.

For å sikre framtidens velferd mener Hansson at Norge må legge til rette for nye arbeidsplasser til dem som jobber i oljeindustrien.

– Vi kan alt mulig om oljefysikk, oljekjemi og oljebiologi fordi vi har investert milliarder i å utvikle kunnskap om det. Til sammenligning vet vi knapt noe som helst om verdi- og nyttepotensialet i andre naturressurser. Vi må øke kunnskapen om naturen ved å reinvestere penger vi har tjent på olje i dette, og det haster, sier Hansson.

Mange nordmenn har allerede arbeidsplassen sin innen akvakultur, skogindustri, fiske og landbruk, og MDG ønsker å satse mer på kunnskapsutvikling for å styrke disse næringene og sikre at de er bærekraftige.

Siden du Torfinn er så tendensiøs i din sitering av professor Jørgen Randers, gjengir jeg intervjuet med han her:

Dagens Næringsliv 01.09.2015:

I DN 28. august hevder Bård Bjerkholt at Miljøpartiet De Grønne (MDG) ikke kan sin makroøkonomi og at det trenger «noen med doktorgrad i økonomi» til å rette opp i partiets uforstand. Jeg har slik doktorgrad og kan garantere at MDGs program er konsistent.

Programmet henger på greip på tross av at det representerer et dramatisk brudd med etterkrigstidens monomane vektlegging av vekst.

MDGs fremgang siden etableringen viser at det (heldigvis) er stadig flere som stiller spørsmålet «Hva er formålet med livet?» – og som ikke liker svaret «Jevnt voksende forbruk».

Hovedpilarene i MDGs økonomiske politikk – eller la meg si de delene som irriterer Bjerkholt mest – er:

gradvis reduksjon av den årlige arbeidstid (med to prosent per år)

en planmessig utfasing av petroleumsnæringen (på 20 år)

en overføring av den frigitte arbeidskraft (200.000 årsverk) til de sektorene som vil trenge mye mer arbeidskraft frem mot 2050, nemlig helse, omsorg, personlig tjenesteyting og turisme, vår nye arbeidskrevende eksportnæring.

De grønne ønsker å gjøre dette fordi de tror at deres program vil lede til større tilfredshet i befolkningen og bidra til å senke Norge økologiske fotavtrykk.

Bjerkholt hevder at programmet ikke er gjennomførbart. Det er tøv. Programmet tilfredsstiller alle krav til økonomisk konsistens. MDG vil ikke bruke flere arbeids­tagere enn vi har her i landet. partiet vil ikke importere mer enn hva vi kan betale for gjennom vår eksport, og partiet vil ikke få anledning til å sette sitt program ut i livet hvis ikke velgerne er villige til å betale den ekstra skatt som det vil kreve å øke fellesforbruket på bekostning av redusert personlig forbruk.

Men Bjerkholt har rett når han impliserer at programmet er ukonvensjonelt. Det er helt sant. Spesielt viktig er det at MDGs program ikke er kostnadseffektivt (for å bruke makroøkonomenes stamme­språk). Det er bevisst kostnadsineffektivt. Det leder ikke til høyest mulig vekst i bnp, valutainntekt og forbruk.

Men programmet vil lede til økende tilfredshet, mener MDG. Hvorvidt dette er riktig, vil vi aldri få vite – siden vi aldri vil få kjøre et parallelt eksperiment, med et alternativt Norge. Men jeg tror MDG har rett: et flertall vil få det bedre om MDGs program ble satt ut i livet.

De grønnes program er et voldsomt brudd med fortiden. Siden 1945 har Norge styrt enøyd mot kostnadseffektivitet, det vil si den allokering av ressursene som gir høyest vekst i landets produksjon av varer og tjenester (gitt den gjeldende diskonteringsrente). Nå foreslår partiet at vi skal sikte mot økt tilfredshet i stedet.

Mitt hovedpoeng er at dette er fullt mulig. Men det forutsetter selvfølgelig at det er et flertall i befolkningen for MDGs ukonvensjonelle løsning av det moderne, steinrike, tjenestesamfunnets problem. Og det er ikke gitt.

Programmet vil bli hilst velkommen av en rekke grupper – de som ønsker stabil inntekt og mer fritid i stedet for hardere arbeid og stigende inntekt, de som forbruker alt de tjener («arbeidere»), og de om er opptatt av naturen. Likevel vil forslaget bli møtt med intens uvilje i andre grupper – de som tjener mer enn de forbruker («eiere»), de som arbeider i de skitne sektorene som må nedlegges, og de som mener at lav skatt og en svak stat er å foretrekke uansett.

Det er derfor fullt mulig at det ikke vil bli flertall i befolkningen for de fornuftige omleggingene som MDG anbefaler.

Men det er viktig at partiet eksisterer og får oss til å tenke gjennom at det finnes alternativ. Og at det ikke stoppes av en lavpannet reaksjon om at dette ikke er mulig – bare fordi programmet avviker fra de konvensjonelle anbefalingene fra fortidens tolkning av neoklassisk makro.

Norge har et enormt handlingsrom på noen tiårs sikt, men bare dersom vi klarer å bli enige om å avvike fra den tvangstrøyen som kortsiktig lønnsomhet og kostnadseffektivitet har lagt oss i siden 1945.

Til sist, til dem som frykter at dette ikke går an i et lite land som inngår i den store verdens­økonomien. Gled dere over at vi har vår egen valuta – den norske krone – som vil sørge for at kostnaden for eventuelle feilskjær i politikken vil bli jevnt fordelt mellom alle nordmenn. Akkurat som i de siste 12 månedene, hvor all import er blitt 30 prosent dyrere ganske enkelt fordi vi ikke klarte å redusere vår oljeavhengighet i tide.

Jørgen Randers, professor emeritus, Handelshøyskolen BI

Torfinn: Om 20 år er du 89 år gammel og jeg er 74, - hvis vi får leve, da. Vi skal prise oss lykkelige over at den grønne bevegelsen nå fosser fram, med masse ny, ung tankekraft. Velutdanna er de også, jyplingene... Jeg forstår at det er en krevende overgang å tenke økonomi primært knytta opp mot ikke-fornybare ressurser, økologi og menneskelig trivsel, når man har vært vant til å tenke vekst-økonomisk. Men hvis barnebarna våre skal kunne overleve her etter vår tid, så er det ingen vei forbi.

For øvrig skal du ha takk for utfordringa; det ble langt, men var det viktig for oss å få sagt dette her!

Med grønn hilsen fra Kjersti Lindal, 1. kandidat for MDG Hitra