Kommunereformen et toppstyrt prosjekt uten kontakt med grasrota
Kommunereformen ble lansert som et hasteprosjekt, den skulle være gjennomført innen 2017. De fleste har hørt om kommunereformen, men få, om noen, kjenner rammene for denne reformen. Folk flest har fått vite at «vi må slå oss sammen» for å kunne gi gode tjenester i utkantstrøk. Dette kan best karakteriseres som «dikt og forbannet løgn». Kommunebarometeret som er en landsomfattende undersøkelse over hvor fornøyd folk flest er med offentlig styre og stell, viser at det er i de små kommunene folk er mest tilfreds med de kommunale tjenestene. Det er en vanskelig sak for regjeringspartiene å tre en omfattende reform nedover hodet på folk som mener at de har det best som de har det. Både Høyre og Arbeiderpartiet har lansert behov for kommunereform, men Arbeiderpartiet i motsetning til Høyre og Venstre mener at i et demokrati er det lite fruktbart å tvinge reformen igjennom. Erna er «møkk lei Arbeiderpartiets kuvending». Verst må det likevel være at folket sier tydelig nei (55.9%) og at ordførere fra hennes eget parti vender ryggen til reformen.
Det er forståelig at de store partiene ivrer for reformen. Det er bygdelistene og de små partiene som forsvinner først i store kommuner. Kommunereformen er en sentraliseringsreform. Vårt naboland Danmark erfarte at utkantkommunene, som mista kommunalt styre og stell på grunn av kommunereformen, ble avfolka etter kort tid. Danskene vender lokalpolitikken ryggen etter sammenslåinga. Folket kjenner ikke lokalpolitikerne og har liten tillit til at de blir hørt. Det eneste gode ved denne reformen er at den gir staten økonomisk gevinst uttalte en dansk politiker.
Inntjeningsaspektet i forbindelse med kommunereformen er ikke mye omtalt i Norge. Det kan man forstå i tider som disse. Med utgangspunkt i signaler fra sittende regjering bør småkommunene ha fra 15000 til 20000 innbyggere. Det blir en lønnsom innsparing i kommunalministerens budsjett. Men mange innbyggere i de nye kommunene får også fire fem ganger så stor avstand til kommunesenteret og viktige tjenestetilbud og sist men ikke minst, dette medfører økt avstand mellom de som styrer og de som blir styrt.
Folket venter på premissene for denne reformen. Vi har hørt og sett regjeringas vinglete vei i reformdiskusjonen og folket tenker sitt. At Ernas regjering kan tenke seg tvangssammenslåing er vel kjent. Men vil det si at vi går fra demokrati til en form for diktatur? Hva med alle kommunene som ikke vil inn i «tvangsekteskap»? Det er ikke nevnt noe om hvordan kommunestyrene i nykommunene skal settes sammen. Hvordan blir representasjonen for småpartia i framtida? Skal det holdes nytt kommunevalg etter sammenslåinga? Hvor mange kommuneansatte fra de sammenslåtte kommunene må miste jobbene sine? Hvordan skal regjeringa sørge for at de kommunale oppgavene blir «løst nær brukerne» i framtida? Hvordan skal de kommuneansatte fordeles i nykommunene og hvordan skal folket få tilgang til tjenestene? Hva med utkantskolene og videregående skoler i det nye kommunekartet? Regjeringspartiene går merkelig stille i dørene. Bare Kristin Skogen og NHO (Norges nye skyggeregjering?) gir klare svar på enkelte spørsmål.
Smått er ikke alltid godt. Det er ikke tvil om at enkelte kommuner kan tjene på å slå seg sammen. Men da må det være fordi folket mener kommunen vil kunne gi et bedre tjenestetilbud dersom de slår sine pjalter sammen. Da vil innbyggerne selv kunne finne de beste løsningene i reformprosessen. Kommunestyrene er valgt for å kunne være folkets talerør i valgperioden. Derfor bør regjeringa være lydhør for kommunenes beslutninger.
Hitra Pensjonistparti
Bergljot Stokkan