Julehilsen fra ordføreren

Jula nærmere seg. I kommunepolitikken betyr det blant annet at neste års budsjett må få sin avklaring. Og i år, som før: Vi skulle gjerne hatt litt mer å rutte med, til det meste. Men da trenger vi kanskje å minne oss selv om at vi faktisk forvalter velstand, ikke nød slik vi ser den i andre deler av verden. Og det fordi vi er så heldige å bo i et av verdens rikeste land, som det heter. Et land der politikk som bygger på likeverd, har gitt bedre muligheter og trygghet, i alle fall for de fleste.

Det slår meg ganske ofte: Blir vi mer og mer likegyldige? Tar vi dagens velstand som selvfølgeligheter? Glemmer vi at det ikke alltid har vært slik? Og glemmer vi for eksempel at våre barn faktisk opplever retten til fri skolegang, helsetjenester og et samfunn som yter trygghet og omsorg. Selvfølgeligheter for oss, men en uoppnåelig drøm for svært mange i andre land.

Da mine foreldre ble født, så var det i en kommune, i et land og i et samfunn som var totalt annerledes. Norge var da blant Europas fattigste land. Tenk: Det er ikke lenger siden. Den gangen, som i det store tidsbildet kan kalles for i går, da var det slik at de fleste hadde lite eller ingenting. Husmannsfolk var mange av de, og de hadde ikke noe offentlig velferdssamfunn som sto klart for å bidra til å gi barn trygghet og muligheter. Og barn er jo for de aller fleste det kjæreste man har. Klarer vi i dag å forstå situasjonen og bekymringene til datidens foreldre?

Jeg synes dikteren Hans Børli (1918-1989) har beskrevet dette på en måte som gjør det litt lettere å forstå. Gjør det litt lettere å forstå at ikke alt har vært slik som det oppleves i dag, med materiell velstanden som har blitt selvfølgeligheter. Diktet heter «Til barnet», og det er som følger:


«Jeg spør i angst: Hvorfor ble du mitt barn?

Du er for sart og yndig, for ei fattig stue, under vinterstjerner i norden.

Du kunne smilt fra silkehynder, i et gammelt slott.

Eller lekt mellom lotusblomster, i hagene rundt et indisk palass.

Ja, hvorfor ble du mitt barn?

Livet her kan bare by deg vintrer og fattigdom, husmannskår og kulde.

Ansiktet ditt er så mjukt.

Det er som et stille spørsmål som ennå ikke har fått svar.

Nei, som en blomst er det, i timen før daggry.

Men livet her krever harde hender, og sinn som tåler frost…

Jeg spør i angst: Hvorfor ble du mitt barn?

Men djupt i hjertet takker jeg det godes Gud»

Når jeg skriver slik innledningsvis, og deretter låner ord fra en stor dikter, så er jeg ikke dermed ute etter å belære andre eller påkalle dårlig samvittighet. Ei heller er det meningen å ødelegge gleden som jula skal handle om. Det hele er velment; som litt påminnelse og til ettertanke. Etter mitt skjønn henger det også sammen med den mest kjente julefortellingen. Den som vår tradisjonelle julefeiring bygger på: Fortellingen om barnet, som ble født i en stall. Og det er jo

sagt og skrevet at dette er en fortelling som skal få oss til å forstå mer av ekte glede og takknemlighet.

Og med disse ordene ønsker jeg dere alle, store og små, gamle og nye hitterværinger:

Ei riktig god og fredelig jul!

Innholdet i denne artikkelen er ikke produsert av Hitra Frøyas redaksjon, men av Hitra Frøyas markedsavdeling.

Hitra Frøya er opptatt av et tydelig skille mellom redaksjonelt og kommersielt innhold. Om du opplever at denne eller andre annonser på hitra-froya.no/ er utydelig merket, gi oss gjerne beskjed på e-post.